- Husk at det er hingst, har gubben mange ganger sagt. Han snakker ikke om seg selv, men om Vikus

Grunnen til at han gjentar det, er at det er lett å glemme fordi Vikus er så inni gamperæva snill. Gjennomført snill. Glad i folk, snill, stort sett i godt humør, snill…

Stort sett merker jeg ikke noe til at det er nesten et halvt tonn med testosteron jeg har mellom beina. Hrm, når jeg rir. Rolig nå… De gangene vi har vært ute og ridd, Vikus og jeg, så merker jeg selvfølgelig hingsten i ham når vi møter andre hester. Han strammer seg mer opp, blir mer MANN liksom – og så er det jo det med flokken, da. Når vi går hjem og kommer på oversiden av der Vikki og han står, så hører han at hun knegger etter ham og så setter han i med et langtrukkent vrinsk som får meg til å angre at jeg ikke tok på meg nyrebelte for det rister i hele kroppen.

Vikki dro på søndag. Den det var verst for – og det visste jeg at det ville bli – det var Vikus. Hingst og flokk, særlig ille for ham siden han har det i seg at han er lederhingst. Vi som liksom satte ham på hingstebeite for unghingster i Jotunheimen for at han skulle få litt kameratslig juling og komme seg ned på jorda… vi fikk hjem kongen av Jotunheimen for han endte opp som lederhingsten!!!  Men det var aldri noe problem å få ham hjem igjen, for Vikus – selv med verktøykassa intakt – har aldri vært annet enn snill. Samme hvilket vanvittig utstyr vi har plassert på ham mens vi utvikla Vik Lyn-grima. En og annen gang kan han forsøke å nappe med leppa (og hestelepper KLYPER hardt) for å se åssen ståa ligger an… men aldri bitt, sparka eller slått. Snillllll.

- Husk han er hingst, sa gubben da Vikki dro også. Jeg forventa sjøl at han (Vikus, ikke gubben) kom til å bli litt vrangere å ha med å gjøre, litt verre å få kontakt med siden han var fortvila over at Vikki ikke var der, flokken var borte, han var alene… Vrangere og litt mer bitete, kanskje… og så opplever jeg det som at det er tvert om

Da jeg satte ham ut i morges etter en rolig natt i stallen, vrinska han etter Vikki og løp bortover mot låven vår, i håp om at hun skulle bli leid ut. Han så oppriktig lei seg ut da det etter hvert gikk opp for ham at Vikki ikke kom ut. Dagen har ellers gått med på samme vis som i går, om enn ikke med den samme intense iveren – renne fram og tilbake langs den siden av beitet som ligger inntil der hun pleide å gå, speide etter henne og vrinske og lytte etter svar. Da jeg flidde og henta ny halm til ham, sto han og hang på hjørnet nærme stallen vår og så lei seg ut. Skikkelig lei seg. Han fikk ei bøtte vann og litt høy.  Det fikk han i ett-tia også, så han får litt annet å tenke på. Men det som skar i hjerterota mi, var uttrykket i øynene hans. Lei seg. Forvirra, hvor har vi gjort av merra hans? Vilikkeværealene,mor…

Jeg hadde rennaræv i natt. Det er slitsomt og jeg blir så helsikes utmatta av det. Begynte i seks-tia, jeg tåler visst ikke å spise ute lenger. Holde meg unna krydder, kanskje – eller så er det alt som skjer rundt meg som har satt seg i magen – det var sånn for et par uker siden også. Derfor hadde jeg ikke tenkt å ri i dag, i tilfelle han var mye å håndtere – husk han er hingst… men øynene hans bare smelta meg som snø på varm asfalt.

Jeg gnog i meg et eple, tømte i meg activia med blåbær, skifta om og henta Vikus for en rolig tur i winterwonderland. For her har det faen meg snødd… Sliten var han også, selv om det tydelig gjorde ham godt å få komme ut og ha selskap med den syngende skapningen oppå ryggen (fytterakker’n de elgsporene var ferske, og det hjelper å synge for å holde elgisen på avstand…). Han orka ikke å trave oppover selv om det var brøyta, så vi labba oppover forbi Lauvåsen Avlsstasjon (gikk forbi der med hensikt så han skulle få se andre hester og hyle litt) og så snudde vi før vi kom til toppen. Så labba vi syngende hjem igjen. En liten times tur, helt grei. Og vel hjemme skritta vi forbi oppå veien, der han har pleid å hyle etter Vikki. Ingen Vikki knegga og han stirra utover jordet og knegga forhåpningsfullt… Jeg kunne nærmest kjenne skuffelsen i hele hesten da Vikus oppdaga at beitet var tomt.

Jeg børsta ham litt ekstra godt da jeg kom til stallen. Lot ham få gni nepa mot skuldra mi ekstra lenge også for å klø seg, selv om det er den vonde skuldra. Nå står han og spiser og koser seg i en bås full av ren halm, og en haug høy i hjørnet. Litt senere blir det litt mer høy og ei gulrot. For å vise at han ikke er alene – og så har han jo to snorkende griser i stallen som rasler i halm og viser at det er liv der.

Det ser ut som han har innfunnet seg med skjebnen. Nå er det bare ham og mor.

… og det skal ikke bli så ille det, Vikusen min. Snille gampen. Du er unik.

Vurdert til: av 52 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende