Det er litt greit å få beviser for at man ikke er blasert. At uansett hvor mange man mister, så bryr man seg når en ny drar.

Vikki blir i skrivende stund kjørt nedover bakkene til Prestegården, hvor Prestegårdsfruen og sambo’n hennes skal beholde henne og hestehengeren – og forden trekkvogna når girboksen er reparert. Man leverer ikke fra seg utstyr som ikke funker optimalt.

Først i forandringens år dro endene. Like etter dro geitene. Det er ikke det samme som å miste dem fullstendig, som når de drar til den andre siden og jeg aldri får se dem igjen. Endene har så lite mellom øra at de får jeg ikke kontakt med om jeg besøker dem, men Lilly og jeg skal besøke geitene når snøen har forsvunnet og jeg har kommet meg til ro i nyhuset. Vikki blir jo som nabo å regne, så henne kommer jeg nok til å kunne besøke ofte… men likevel… likevel er det vemodig.

Vi har jo hatt henne fra hun var føll, klekka ut på grunn av at gubben skodde pappa’n Järvsöfaks til verdensrekorden og fikk gratis sprang med faksen på mora til Vikus, fordi den stammen også var bra.

Jævla kropphelvete. Som ikke funker slik jeg vil. Som har skylda for at jeg i dag må se at Vikki drar. Gubben til Prestegårdsfruen har nettopp dratt bil og henger opp den lille bakken vår med traktor for det var for glatt til at vi tok sjansen. Så er det vel bare å leie Vikki fra beitet og inn på hengeren, og se den dra.

Vikus kommer til å stå og hyle etter flokken sin og renne rundt og stresse seg svett på beitet, sikkert i båsen også. Det vil ta noen dager før han roer seg, det må jeg ha i bakhuet – han kan bli litt mer vrang og bitete av frustrasjon og det er ikke hans feil.

Og jeg? Jeg vet at Vikki kommer til et sted hun får det like bra som her – om ikke bedre, siden hun liker å trene og løpe fort… noe jeg ikke kan hjelpe henne med lenger.

Hun får det bra.

Likevel…

2010 har vært et slitsomt år så langt…

Sliten etter høy

Vurdert til: av 49 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende