Når djevelen sover…
Av Berit H. Hagen
Kristoffer lå på siden med hodet støttet i den ene hånden. Han så på Henriette i halvmørket, nøt konturene av den perfekte kroppen hennes under dyna. Det verket i brystet hans av ømhet, hvor kjærligheten for Henriette sprengte på. Særlig når han tenkte tilbake og mintes den diskusjonen de hadde hatt om kvelden.
Hun var så nydelig der hun lå. Så så fredelig ut. Som en liten engel, selv om det lange håret hennes var mørkebrunt. Kinnene var runde med høye kinnben og øynene litt små. Akkurat nå var de lukket og den fristende, kyssegode munnen var halvåpen i total avslappelse. Han visste hvor gode de var å kysse. Det hadde han egentlig visst fra første gang han så henne, da hun kom for å hente bilen sin som han sto og reparerte på verkstedet han var ansatt. Det var slik de hadde møttes.
Den gode, ømme følelsen inni Kristoffer ble sterkere da han tenkte på diskusjonen de hadde hatt kvelden før. Henriette var så tålmodig, så forståelsesfull. Hun hadde ikke hatt det lett etter at hun traff ham. Faktisk hadde Kristoffer lurt på om hun ikke ville hatt det bedre om hun aldri hadde truffet ham i det hele tatt. Men Henriette var sterk mentalt, mye sterkere enn noen andre kvinnfolk han hadde hatt nære forhold til. Det var hun nødt til å være for å holde ut med det faenskapet han hadde på slep.
Han hadde advart Henriette med det samme de ble sammen, klok av skade. Han hadde sagt ifra at han hadde en fortid og beklageligvis kjente han ekskjærringa si så alt for godt. Eksa Linnnn Bente hadde fremdeles følelser for ham – om det var kjærlighet eller hat var ikke så godt å si lenger – og forsøkte til tider å gjøre det hun kunne for å ødelegge mellom Kristoffer og hans nye kjærester. To ganger før hadde den giftige tunga til ekskona hans ødelagt for ham. Så giftig tunge som hun hadde, var det faen meg synd hun ikke beit seg i tunga, pleide Kristoffer å spøke humørløst med… Han visste at Henriette hadde fått et par tekstmeldinger fra Linn Bente allerede og hadde innstendig bedt Henriette om ikke å svare. Dette bød på problemer for Henriette som likte å få det siste ordet, for som hun sa:
- Ei tispe beskylder kjæresten min for å være utro, og så skal jeg ikke få lov til å ta skriftlig kveletak på henne? Henriette hadde sett på ham med mørkt blikk og det ante Kristoffer at de to forrige kjærestene hadde følt akkurat det samme som Henriette. Den eneste forskjellen var at hun ikke aktet å la Linn Bente krype inn under skinnet sitt.
- Tror du på henne?
- Nei, hadde Henriette sagt. – Men det gjør meg mer forbanna enn jeg har ord for akkurat nå. Skal vi aldri få fred fra den… den fitta? Jeg kan godt forstå at hun har klart å ødelegge for deg før, for selv om ordene hennes ikke er sanne så fester de seg lett i bakhuet hvis man ikke er sterk nok. Fy faen. Jævla bitch. Skulle tro at noen ekskjærringer får utdelt ei bok hvor de lærer å være bitchy. Skulle faen meg tro hun hadde SKREVET den boka.
- Ikke tro på giften hun sprer, i alle fall, hadde Kristoffer sagt.
- Jeg skal ikke det, men akkurat nå er jeg så forbanna at jeg må avreagere.
Henriette hadde tatt bilnøklene og strøket på dør. Like etter kunne Kristoffer høre at hun tok av. Det hadde skreket i dekkene da Henriette forsvant og lot ham bli sittende alene og gruble mens asfalten røk bak henne. Helt til midnatt ble han sittende og vente. Og da Henriette kom hjem hadde hun tydeligvis fått blåst av seg aggresjonen. Hun hadde ikke engang fått fartsbot…
De hadde elsket stille og rolig før de sovnet tett sammen. Et elskende par, akkurat slik det skulle være. Uten noe som kunne skille dem.
Kroppen hennes rykket svakt i drømme og Kristoffer smilte ømt. Han torde ikke tenke på hva han ville gjort hvis hun ikke kom tilbake i kveld. Herregud, så lettet han hadde blitt da han hørte henne komme, han visste hvor fort Henriette kunne kjøre når hun var sint. Og da han så kjærligheten i øynene hennes og den spesielle gløden hun alltid fikk i ansiktet når hun var opphisset, da visste han at han elsket henne høyere enn noe annet. Hun hadde forsikret ham om at alt ville bli bra. Og de hadde elsket bedre og lengre enn på lange tider.
Kristoffer strøk forsiktig med fingrene over Henriettes kinn. Natten begynte å bli lysere. Klokken jobbet med å nærme seg den tiden da hun våknet av seg selv og han gledet seg til å se henne våkne.
- – - – -
Linn Bente luktet på morgenen mens hun fant bilnøklene i veska si. Det var en ren morgen på Stjørdal, litt småkaldt fordi himmelen var klar. Månen var i ferd med å forsvinne bak hustakene. Sølvnatten var over, akkurat som nattskiftet hennes på gamlehjemmet.
Det var det kjedeligste skiftet. Fra ti om kvelden til syv om morgenen. Da var det alltid godt å møte morgenluften, fylle lungene og tenke på at en god seng ventet hjemme.
En ensom seng, men den var der i det minste. Det hun helst hadde ønsket å komme hjem til, hadde hun jagd vekk. Det hadde bare vært en ting hun trengte å gjøre for å miste ham; han godtok ikke utroskap. Og her var hun nå. Alene.
Linn Bente skjøv tankene vekk og åpnet bildøra. Det var for sent å angre, for sent å tenke på hva som kunne vært unngått og dermed reddet. Men å stikke kjepper i hjulene for hans nye flammer, det hadde hun gjort til en vane. Det ga henne en indre, syk tilfredsstillelse å vite at hun spredte tvil, og det var så enkelt å gjøre det. Det ga en slags ro til et opprørt sinn når slike uvelkomne tanker om fortiden presset seg fram.
Linn Bente satte seg inn og lukket døra uten anelse om bilens nyeste tekniske installasjon. Hun satte nøkkelen i tenningslåsen og startet bilen sin. Så svingte hun ut fra gamlehjemmet og satte kursen hjem.
Så enkelt. En trengte ikke å ha mye peiling på biler. Bare en tanke sunn fornuft – eller de rette spørsmålene til en bilverkstedkar for å få de opplysningene en trengte.
Det var så såre enkelt som å skru av glasset på baklyset og ta ut pæra til bremselyset. Deretter bare å ta isolasjonen av enden på en ledning og stikke inn i hullet til pæra, sette pæra på plass igjen og feste glasset.
Det eneste som vistes, var en ledning som stakk fram under glasset rundt baklyktene. Den hang i en svak bue og endte inn under bensinlokket. På den andre enden av ledningen var det fjernet 10-15 centimeter av isolasjonen og enden var bustet godt til der den lå, halvveis stukket ned i bensintanken.
Da lokket ble skrudd på, ble ledningen bare liggende og vente på at føreren skulle bremse, at pedalen skulle trøs inn og bremselyset komme på. Da ville ledningen i bensintanken gnistre i busta si. Den eksplosive gassen fra bensinen kom deretter til å skape et salig fyrverkeri.
På Linn Bentes bil lå bensintanken like under baksetene. Så synd. Hadde tanken vært som på en gammel toyota eller datsun, ville eksplosjonen blitt ført på sidene og inn i bagasjerommet. Da ville sjåføren kanskje berget bra. Men med bensintanken under baksetene ville eksplosjonen bli ført inn i kupeen og oversprøyte sjåføren med bensin.
Linn Bente visste ikke at hun startet sitt eget grillparty da hun nærmet seg første lyskryss og løftet høyrefoten for å bremse…
- – - – -
Det var lysere i rommet da Henriette åpnet øynene og så på Kristoffer. Han smilte og ga henne et lett kyss på kinnet.
- Hei, sovet godt?
- Mhm… gryntet Henriette søvnig og løftet på dyna si for å tilby ham å kravle under. Hun likte å ligge tett inntil ham om morgenen, noe Kristoffer ikke hadde imot. Han smøg armen under hodet hennes da hun løftet det, så hun kunne legge seg inntil ham. Tett og godt.
- Du så ut som en liten engel der du lå, sa Kristoffer.
- Vet du ikke at når djevelen sover, tar han engelens drakt?
- Hva mener du med det? Kristoffer så på henne og strøk henne lett over kinnet.
- Uskikkelige kattunger og ufordragelige rampunger ser også ut som engler når de sover, sa Henriette og smilte dovent. Hun var tung av sødme i kroppen og blank i øynene. – Hva er klokka? Kristoffer gløttet på vekkerklokka som sto på nattbordet.
- Litt over sju.
- Perfekt, smilte Henriette og la seg oppå ham. – Perfekt tid til å elske på.
Kristoffer stønnet lavt av nytelse mens kroppen ble fylt av lyst og djevelen i Henriette jublet av lykke; sirenene lød i hovedgata da brannbiler og politi jog forbi leiligheten deres. De var hastig på vei til en eksplosiv bilbrann i lyskrysset ved gamlehjemmet…
www.berithagen.net
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
av 32 lesere
(slapp av, jeg er like gift selv om jeg er bortreist, for SÅ bortreist er jeg aldri).
