Vurdert til: av 57 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Har du kjøpt julegaver allerede? Neeeei…? 

Her finner du nemlig noe for alle!!!!

Og her er en av dem: Rykende fersk, to dager før offisiell releasedato (forhåndsbestiltes er allerede i posten, hurramegrundt).

Ja, jeg ble bleik i blitzen, men det er BOKA som skal selges, da

Hurra. BB lykkelig og stolt. Men nå blir det ikke flere bøker i år… de må rekke å betale seg også

(psssst, røper du hvilken blogger du er, får du bloggerabatt…)

Vurdert til: av 30 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vurdert til: av 30 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi er bare mennesker, vi elsker å godte oss når de som skal kunne greiene tryner gang på gang, på grunn av regelbrudd. Det være seg skatt, eiendom eller jobbskifte, Helga Pedersen eller Bjarne Håkon Hanssen. Men akkurat i dag er jeg ikke i særlig godte-humør (utenom det man får i løs vekt) og når jeg leser om at Bjarne Håkon Hansen har skifta jobb uten å si fra til Karanteneutvalget (er det noe som heter DET også???) så begynner jeg å skjønne at politikerne har en sabla til jobb foran seg.

For i alle år har det bare blitt pakka på med lover og regler og utvalg og drit og faens oldemor som man må passe seg for å ikke tryne i, sette foten fast i eller henge seg opp i så man ikke kom løs…

Si meg, kjære politikere: ER DET IKKE SNART PÅ TIDE Å TA EN OPPRYDNING I SKAPET? Kaste ut alle de vanvittige lovene og reglene som gjør det umulig å følge med på for å gjøre det lovlig – når selv de som styrer landet og har det som jobb å følge med i disse lovene tryner GANG på GANG. Er det da rart at vanlige dødelige ikke makter å følge med i galskapen? Kan dere snart ta et hint og skjønne at dere har klart å gjøre lover og regler for innvikla å forstå?

Begynn med selvstendig næringsdrivende og jobb dere ut derfra, dere. For pr. i dag blir man straffa for å være selvstendig næringsdrivende. Blir man sjuk risikerer man å gå konkurs, og da hjelper det ikke å bli satt i karantene – utvalg eller ikke.

Lykke til.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=582407

Vurdert til: av 25 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sjekk dette hos Chiruru først.

Og her er historien rundt mitt bidrag til ukas bilde.

Einar Kristiansen til venstre er i våre øyne den beste hesteveterinæren her i bygda. Han er fra Kristiansand og har en rolig og sindig dialekt – og et likedan vesen, noe som er gull verd når det gjelder å behandle hester.

Bildet er fra den siste gangen Einar var her og raspa tennene på gampene våre. Her er det Vikus som er i aksjon.  Og det er gubben som holder huet til Vikus. Vikus liker ikke å bli raspa og da er det bedre å gi’n en liten cocktail i blodet så’n blir sløvere og står i ro. På den måten er det lettere for veterinæren å jobbe samt det er ikke stressende for hesten.

Som dere ser, så er gubben litt innbitt. Et neddopa hestehue er nemlig skikkelig tungt. Ikke er Vikus særlig flink til å samarbeide, heller, men det kan man jo forstå med den cocktailen som svever rundt i blod og hue. Bildet valgte jeg fordi jeg alltid minnes den første tannraspen jeg skulle hjelpe til med, på Vikus – når Einar er der og rasper.

Den første gangen var da Vikus var 3 år. Ikke første tannrasp, men den første gangen jeg skulle hjelpe. Gubben var på jobb og da må jo kjerringa som er hjemme tre støttende til – bokstavelig talt. Denne gangen hadde Vikus nettopp kommet hjem fra beite i Jotunheimen og der hadde det blomstra opp et utbrudd med ringorm – no’ hudsopp-greietingsak som er smittbart fra utstyr som er brukt på hester med ringorm blant annet. Derfor ville ikke Einar bruke den greia som dere ser på bildet. Den greia settes nemlig mellom tennene og jekkes opp slik at kjeften åpnes og veterinæren kan stikke inn så mange hender han vil i kjeften på gampen uten å få armene flerra av… Denne gangen måtte Einar bruke en kile, og det er straks litt mer prakk å holde den fast mens gampen står der og er uvillig.

Jeg holdt kila som skulle hindre gampen å bite tenna sammen mens Einar sto der med nevene langt inni kjeften på gampen – dere skjønner det, at tennene på en hest vokser hele tia og om de ikke blir fila ned så blir de kvasse og skjærer i kinnene, skaper sår og betennelser og faens oldemor, og hesten slutter å spise. I naturen får de sikkert i seg nok sand til å slipe ned, eller så lever de ikke så lenge som tamhester gjør. Noen veterinærer har elektrisk fil men Einar bruker vanlige filer og rasper vekk de spisse kantene med. Uansett så måtte jeg stå og holde i kilen, som er et håndtak man setter på siden av kjeven til gampen og så må man liksom holde fast på utsia (nei, verken dette eller det på bildet er vondt, bare ubehagelig når du ikke VIL). Vi fikk det da til til slutt, jeg og Einar. Men det var den siste uttalelsen hans som gjør at minnet sitter som spirka, limt og teipa fast:

“Nei, du blir nok litt for lett til dette, du ja, frue…” For en som har hatt spisevegring siden 17-årsalderen og som har det som et arr i sjela for resten av livet, var det som musikk i ørene å høre at man ikke var tung nok i rumpa, med andre ord Jeg kunne nesten ha gifta meg med Einar der og da – hadde det ikke vært for at vi allerede var gift. På hver vår kant.

Siden den gangen har vi ikke brukt kilen for vi har ikke hatt hester med ringorm når de skulle raspes (det utbruddet var stallens første og eneste) og hver gang gubben ikke kan trø støttende til – bokstavelig talt – så må jeg minne Einar på det han sa den gangen.

Og dette – tannrasp – er skrevet ned på lista mi over hvorfor jeg er glad jeg ikke er hest.

Den lista begynner å bli lang

Vurdert til: av 28 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Noen synger i dusjen. Andre tenker. Det hender seg at jeg klarer begge deler.

Jeg sto og så på haugen med plastflasker som jeg har liggende i en krok ved siden av badekaret… jeg er ikke den kjappeste til å huske å rense dem og resirkulere, de blir liggende i en fargerik dunge og jeg fikk øye på de to elendige sjampoene jeg kjøpte (og balsamene av samme merke) som var nye og gjorde meg nysgjerrig da jeg så flaskene – det kunne jo hende de lukta godt og var effektige og bla bla…

Skulle ønske det kom en lov som forbød kosmetikkjedene å lage nye sorter, for jeg regner med at for hver nye sort med sjampo og balsam som kommer, så må det testes ut og siden det ikke er humant å teste på mennesker, så må det testes på dyr. Og siden jeg nå kom på akkurat dette der jeg sto i dusjen, ga jeg et hellig løfte til meg selv. Jeg skal aldri mer kjøpe en ny type sjampo/balsam på grunn av at nye dyr er testa for vår idiotiske forfengelighet.

Om det kom en lov som forbød dem å komme med flere typer, ville jeg vært glad og flere med meg – for vi HAR jo nok stæsj å stappe i håret eller farge trynet med eller smøre på kroppen fra før, vi TRENGER IKKE MER.

Men så var det jo dette med penger, da. Forbrukere er en dum rase, og når det står “ny og bedre” på en flaske må vi jo kjøpe den for å se om det stemmer. Og når vi ser en ny må vi sjekke om den er bedre. Om loven heller lød på et vis at det ikke lenger var lov å teste kosmetikk på dyr, da hadde det vel begrensa seg – eller så kunne man slå to fluer i en smekk.
*

Måten NAV behandler mange mennesker på, er ikke humant. Det finnes unntak, men stort sett hører jeg om at folk blir rævkjørt og mentalt kledd nakne, kasta mentalt i den mest bunnløse fortvilelse og mister både menneskeverd og troen på en framtid. Det er her mitt geniale tankespinn fra dusjen kommer inn:

HVA OM KOSMETIKKBRANSJEN KAN TESTE NYE TING PÅ UDUGELIGE NAV-ANSATTE? Så kan de som er flinke fortsette å behandle mennesker på en menneskelig måte mens vi får brukt de udugelige til noe, og så kan vi kjøpe nye typer sjampo og balsam med beste samvittighet…

Ja?

Vurdert til: av 23 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sånn er det bare.

Vurdert til: av 31 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I fjor hadde vi hauken på besøk – det kan du lese i noen av de første innleggene jeg hadde her på bloggen. Bildene her er fra i fjor.

I år hadde jeg besøk av hønsehauken for godt over en måned siden. Jeg klarte pinadø å skremme den vekk – men om det er den samme som har kommet tilbake nå eller om det er en annen, det vet jeg pinadø ikke. Uansett så jeg en silhuett over gården for to dager siden.

Og DENNE silhuetten kjenner jeg igjen når som helst. Likevel trodde jeg at jeg hadde sett feil da den forsvant oppå toppen av åsen bak oss. Helt til i går, da jeg skulle ut og fore. Jeg kjenner varselstegnene nå. Hønene trykka sammen i en klump av redsel mens endene ligger i samla flokk i dammen med huet pekende i den retningen det skjer. I hjørnet satt hauken. Det var en av blogghønene som vandra heden denne gangen også, den eneste sorte med brun hals. FAEN og.

Å skyte hønsehauk er ulovlig i Norge – du kan ende opp med flere tusen i bot samt noen dager i buret. Hvis noen sladrer. Nødverge for bufe holder visst ikke hvis det “bare” er hobbydyr. Men jeg klarte jo å skremme den vekk for en måneds tid siden, derfor går jeg på med krum hals i dag.

Oscar er på plass. Han er en stille fyr, men han gjør jobben sin uten å klage – særlig når jeg flytter ham rundt så det ser ut som det er aktivitet i andedammen/hønsegården – fra i morges og til nå (klokka er 2 samme hva bloggen sier) har jeg flytta Oscar 3 ganger.

Oscar

Jeg har også hengt et fleeceteppe over gjerdet til andedammen som jeg driver og flytter på, samt et gammelt, tynt hestedekken jeg henger her og der. Poenget er at hauken skal bli skeptisk til å ta seg en tur når ting driver og flytter på seg… Jeg har ikke sett den i dag, men er ute en gang hvert kvarter og ser om det er fryd og gammen i andedammen…

Hvis det skulle skje at hauken kommer seg inn i lysthuset, slik som i fjor, da tar jeg faktisk et av teppene og gjør mitt ytterste for å fange den (bare rolig, jeg har tjukke hansker også). Så stapper jeg den inn i kattekassa og kjører en time for å sette den fri et helt annet sted.

Jeg har hagle, men dette gjør jeg nødig. Ikke bare fordi det er ulovlig men også fordi det er en så nydelig og spesiell fugl… jeg elsker å se vilt liv når jeg rir i skogen. Men jeg elsker ikke å se hønsehauken stå og plukke dungevis av fjær fra en av mine fugler. Jeg er ingen drive-in.

Mika er i alle fall ute nå og gjør jobben som vakthund, snart skal Oscar flyttes igjen så dere får ønske meg – eller aller helst hauken – lykke til

Naboene tror vel jeg har tørna

Vurdert til: av 23 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

(Laika, bikkja til tantebarnet)

Vurdert til: av 28 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hva skal man si til sånt…

http://www.adressa.no/nyheter/nordtrondelag/article1403521.ece

Altså:

Bjørnang Rehabiliteringssenter leverte anbud på å drive med rehabilitering av pasienter de nærmeste fire årene. I mine øyne er dette en viktig jobb, å rehabilitere skadde pasienter så de kommer seg tilbake til hektene, livet og menneskeverdet igjen. De har kapasitet til 50 pasienter og omsatte i fjor rundt 20 millioner kroner.

Anbudet er avvist fordi posen det lå i, manglet en teipbit og var dermed ikke forseglet.

Hæ?

Hva?

Når paragrafryttere og regelverkselskere drar’n så langt, er det kanskje på tide å stramme tømmene lite granne, ikke sant? For her er det ikke snakk om teipbiter og regelverk… det er snakk om MENNESKER!!!!!!

*

Jeg drister meg til å si at Bjørnang rehabiliteringssenter må legges ned grunnet manglende hjernekapasitet hos saksbehandlerne.

IDIOTER

Vurdert til: av 25 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende