Nei. Dette er ikke et innlegg om svineinfluensa. Dette er et innlegg om hvorfor jeg har hatt et helsikes sterkt behov for å banke noen de siste dagene. For hva skal man gjøre når man… når man ikke kan gjøre annet enn å håpe, gråte, forsøke, håpe, gråte og bite tenna sammen og forsøke mens man bare kan stå og se på…? Jeg har opplevd før at det i slike stunder hjelper å bruke kroppen fysisk, å avreagere. Jeg har skufla høy hardere enn normalt, har løfta forsekker fra Norgesfor som veier 40 kilo og tenkt “keep them coming,” for jeg trengte virkelig noe å slite meg ut på. Hadde jeg klart det, skulle jeg til og med løfta hingsten, hadde det ikke vært for at jeg neppe tror han ville satt pris på forsøket.
*
Soffus minigris har vært forferdelig syk. Faktisk så syk at jeg allerede hadde sett meg ut et sted hvor han skulle få den siste hvile og det var på nære nippet jeg begynte å grave den kvelden det var som verst. Og det har vært noen tunge, forjævlige dager.
*
Vanligvis når griser blir syke er det ikke noe å gjøre. De får så lett panikk så å tilkalle veterinær er det ingen vits i. De kan nemlig ikke gjøre stort annet enn å stå og se på grisen og si:
“Mnjaaaaa, jeg trooooor det er…” og så behandle ut fra det de tror. Ingen kritikk av veterinærene, for sånn er griser. Men for en barnløs mor med pels-og fjær- og bust-kledde skjønninger rundt seg er det forferdelig å se at Soffus sluttet å spise, bare lå i halmen og skalv og ikke ville verken spise eller drikke. Jeg hang opp varmelampe og han kroa seg under. Jeg la mer halm inn til ham og han grov seg ned. Jeg var ute en gang i timen og strøk på ham, klødde ham på magen (noe han alltid har likt og tydeligvis satte pris på nå – kanskje lindra det litt) og siden jeg vet at dyrene ikke har noen gud og selv ikke tror særlig på julenissen… hvem fanken kunne jeg be til? I en slik situasjon er det vel menneskelig å føle behov for å søke hjelp andre steder, men jeg HAR ingen kontakter andre steder – og forøvrig så jeg det som usannsynlig at de eventuelle høyere maktene ville bry seg om å hjelpe en høyt elsket liten syk Soffusgris når de ikke gadd å komme grisene i Egypt til unnsetning engang.
*
Jeg trodde dette var de siste bildene av Soffus.
I to dager spiste han så og si ikke i det hele tatt. Kun en og annen brødpid, litt kokt ris, det var alt. Så klarte jeg å få litt vann i ham, og da han snuste på morsjans snarkoka risengrynsgrøt jafsa han den i seg i ett-tia i forrigårs… bare for å spy den skikkelig opp igjen i åttetia da jeg foret. Det stinka. Herregud som det stinka. Og magen tømte seg ettertrykkelig. Gang på gang. Jeg hadde funnet små klatter i halmen om morran som jeg fjerna, de få brødbitene jeg hadde klart å lure i ham før, men dette var faen meg forjævlig og Soffus var utslitt da han segna om i halmen etterpå. Jeg skifta vann ofte, så etterladenskapene fra munnen etter de rundene ikke skulle sette vond smak på vannet. I går var samme runden med oppkast… tørka ham så godt det lot seg gjøre rundt trynet, og jeg øynet ikke særlig håp. Det var heller å stålsette seg og forberede seg på at jeg kom til å finne ham død om morran. Hvor mange tårer som ble felt disse dagene aner jeg ikke.
Det var tydelig at det var en forgiftning og at kroppen gjorde sitt beste for å bli kvitt det som var uvelkomment i magen. Men hva faen kunne det være? Jeg trodde jo han hadde reagert sånn på fleinsopp for noen år siden, da hadde han en og en halv dag før han kasta opp og så kvikna han til. Men han har ikke vært på plena i det siste, for det har regna og da vil han heller være i stallen. Noe gress og løvetannblader rett utafor stallen har han hatt i seg, hadde han spist brunsnegler? For det er det mye av i det gresset rundt stallen, har jeg oppdaga de siste ukene… er det noen som vet om de er giftige????? Men jeg var glad for hver dråpe vann jeg klarte å få ham til å drikke, så han ikke skulle tørke ut.
Fire dager tok det, stakkars liten, så klarte han å beholde maten. Og viste tydelig matlyst. Våkna til ved lukten av mat, spiste uten å bli lokka, drakk villig og hadde tydelig vakuum i magen.
Endelig! Epler skåret i biter, brødbiter, små biter av nektarin… og vann… I tilfelle det røyna på i magen med for store biter så satt jeg og skar opp frukta og brøt opp brødet i biter. Litt kraftfor fikk han også – men ikke for mye i den tomme magen. Og ikke for mye mat med en gang heller, i tilfelle det ville bli for hardt for en hardt prøvet liten krabatmage.
Det har vært noen tøffe, knallharde dager. Men hardest var det for Soffus. Den tapre, lille fyren.
Er det da rart at jeg gråter av glede når han spiser og beholder maten, og er kjempesulten igjen?
*
Nå torde jeg å skrive det ut, for jeg orket ikke å si noe om det da det sto på, på sitt verste. Det er lettere å takle det når jeg biter tenna sammen og er sint. Forbanna. Og lar det gå utover noe – helst noe som fortjener det av andre årsaker. Jeg har jo flere å passe på, derfor må jeg fungere. For det hjalp jo ikke særlig at jeg på toppen av det fikk besøk av en ung hønsehauk igjen (men i år klarte jeg faktisk å jage den såpass at den trakk videre, siden jeg ikke har sett den på tre dager – og sist da jeg satt fra klokka fem om morran med hagla klar og så den sveipe over andedammen klokka seks… og ombestemte seg da den så meg) og mista en av blogghønene, faen ta hauken… Så det har vært tøffe dager hvor jeg virkelig kunne trengt en slagsekk. Men det er jo mange tunge ting på gården å bryne seg på, om man ikke velger å løfte på ei gamp…
*
BB er glad igjen. Soffus er frisk og sto’ hain av denne gangen. Frykten for at noe slikt skal skje når jeg er en uke i Egeerhavet er nesten såpass stor at jeg er frista til å avbestille. Men det kan da faen ikke skje noe da, jeg kan ikke være så uheldig, det er ikke mulig… uflaksen ble brukt opp nå, og jeg er sjeleglad for det skjedde mens jeg VAR hjemme, for Soffus er redd for andre og ingen ville klart å få ham trygg nok til å spise igjen.
*
En stor, stor, stor takk til en god venn som sendte tanker i den retningen jeg selv ikke har kontakter. Om det gjorde utslaget vet jeg ikke, jeg vet bare at noen forsøkte og hadde omtanke nok for Soffus til å avse litt tid for den uskyldige skjønningen min. Men jeg tror du vet hvor mye dette betydde.
*
Pokker, nå må jeg tørke tårer igjen. Men de er glade, altså 
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
men hun kjenner meg så godt (for godt 
Jeg oppdaga også at jeg gikk fortere tur med bikkja med musikk på ørene, man må jo holde takta. Ulempen er at jeg blir så frista til å synge med, gjerne tostemt, og en vakker dag møter jeg noen rundt en sving for det er ikke så folketomt her som jeg til tider skulle ønske at det var… hæææhæææ…
av 29 lesere
