Gled eder, for våren er i anmars. Her er noen fotografiske bevis!

Det er ingen tvil. Før nevnte pil er smekkfull.

SMEKKFULL! Ørdera (oren) begynner også, men den har ikke kommet fullt så langt enda. Jeg begynner å føle en anelse av grønne museører på bjørka også, men det er bare psykisk – det blir ikke før nærmere mai. Men det er håp.

Hønene begynner å verpe når lyset varer lenger om dagen.

DET er et sikkert vårtegn, det! Tuppa miiii, flinke høna – hvem av de fire storhønene det enn er.

Og med det samma det er finvær, så plukker jeg ei lita bøtte kvist til geitene.

Ikke bare fordi de koser seg når de får kvister å gnage på, men også fordi det er fint for fordøyelsen til geitene om vinteren.

Og til slutt noen bilder av bikkjene som basker vilt i snøen.

Buskene dere ser toppen av rundt bikkjene, er de høye solbærbuskene mine… så det går nok en stund før jeg ser grasrota. Men det er håp.

Det er håp.

Vurdert til: av 11 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Herregudsåslitenjeger.

Jegkommertilåangredetteimorra.

Nei, det gjør jeg forresten ikke, for det er alfa og omega for meg her på gården at dyrene har det bra. Men å fli tom de to grisebåsene var ikke medisin for en fibromyalgi-infisert kroppfaen.

Det driter jeg i. Det var godt å få det gjort… Å få ut den skitne flisa fra hestene var greit nok. Men det er en stund (fy meg) siden jeg flidde rent hos grisene (fy meg) og det var på høy tid (halm tid) at det ble gjort (elg… arrrrrgh, GI DEG, BB, xD) Griseflisa var nemlig mye våtere og fullere av både det ene og både det andre. Ikke nok med at det ble 6-7 trillebårer fulle av TUNGT, vått illeluktende stoff, men jeg var så erkelur at jeg fylte for mye i den første. For å komme meg til det stedet jeg tipper møkka nå, må jeg opp en biiiiitte liten bakke. Men den var stor nok. Liten bakke kan velte illeuktende lass og griseskiten gikk rett i dass… ikke bokstavelig talt. Men resten av møkka kunne jeg ikke få tippa på riktig sted, siden den første dungen sperra veien. *sukk* Ekstraarbeid. Det fikk vente til etterpå.

Da jeg var ferdig med å ha ut hele driten (DET er bokstavelig talt) dukka jaggu en vikingkaill opp. Du vet, kaill me’ baill… og så ble det halm spredd ut til alle glade i stallen – minus geitene, men det er tørt inne hos dem og jeg skal ta bingen deres når kroppen har slutta å skrike så høyt.

Vikingkaill som sprer halm i båsen til Vikki:

Soffus i sjokk over at bingen er rein og pein, og halmen på plass under rødlampa (som jeg måtte heve litt, så ikke halmen kom borti pæra).

Storgrisene nøffet også av lykke der de utforska halmen, et paradis for en gris, et griseparadis.

Ikke lenge etter at bildet ble tatt, forsvant de bare… borte grisen. Men halmdungen virka mistenkelig mye større, da… xD

Fred og fordragelighet i stallen, foruten at stallkatta Rusket HATER geitene. Men han vet råd.

Det eneste som gjensto var det helvetes ekstraarbeidet, og selv om det ser ut som det har foregått en slåsskamp i området så har jeg i alle fall fått skufla vekk grisedriten så jeg har farbar vei når jeg skal trille båren forbi.

Nå… nå er BB nydusja og sliten, verker i kroppen og har nettopp tatt seg en bolle med rosin inni, ganklabb oppå (brunost) og en kopp kaffe til. Snøstorm ute men gampene er påkledd så de har ikke vondt av det. Men jeg tror at gubben skal få leie inn merra i dag, Vikki har aldri sett halm før og det kan tenkes at hun sperrer opp øya når hun ser noe ukjent i båsen sin. Vikus tar jeg sjøl, han er stoisk nok til å gi blaffen, he he.

Og i kveld… da skal det blir røvvin! For det er fredda og fyr i ovnen.

*

*

HERligHET så SLIten jeg ER!

Vurdert til: av 8 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

… at han trenger vikingbil for å frakte dem.

Neida. Det er halmballer. Siden det er klin umulig å få tak i flis til strø for hestene i stallen, har gubben fått tak i disse digre traktoreggene. Fire stykker. Tenkte å ta bilde av dem mens de rulla av platten også, men de rulla fort til å være så store, så jeg rakk det ikke.

I kveld blir det tre griser og to hester som sukker lykkelig og graver seg ned i deilig halm!

Vurdert til: av 12 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Melodi: Tyralleri, tyrallera

*

Jeeeeeeg sitter ved pc’n og får ikke fred.

Tyralleri, tyrallera.

Så tregt som det går her på vår VGB

Tyralleri, hurra.

Det er alt for ofte jeg sitter som nå

og skjærer på tenner og banner litt å’.

Tyralleri, tyrallera.

Her kunne jeg hatt det bra!

*

Jeg minnes en blogg som fungerte så greit.

Tyralleri, tyrallera.

Den sirup vi blogger i nå er for feit!

Tyralleri, hurra.

Jeg savner så mye fra fortia vår.

Mon tro om vi go’statistikken vår får?

Tyralleri, tyrallera

Da hadde jeg nok blitt gla’.

*

Mitt forslag til teamet er dette, les høyt:

Tyralleri, tyrallera

Hvis dere om bloggerne bryr dere døyt,

tyralleri, hurra.

Så får dere tak i litt hjelp – og det svint!

For den kompetansen vi ser æ’kke fint!

Tyralleri, tyrallera.

Eksperthjelp må dere ha!

*

Om BB er dum eller seriøst sta

Tyralleri, tyrallera

er øyet som ser… men jeg VIL ikke dra.

Tyralleri, hurra.

De trakk meg en tier, ja da mått’ æ flir!

Fiks bloggen… og se Å FÅ RÆVA I GIR!!!!

Tyralleri, tyrallera…

så “hjemmet” igjen blir bra!

Vurdert til: av 8 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I går en gang oppdaga jeg hvor sterk jeg egentlig er, da jeg skulle hute meg ut og kjefte på Mika fordi han bjeffet på noe han ikke kunne se. Han gjør ofte det, den bikkja har stor fantasi og det er dessuten en bjefferase. Inne i huset har vi klart å holde det stagnert… Men det betyr ikke at vi skal godta at naboene blir irriterte på grunn av utidig bjeffing. Jeg kasta meg på dørklinken og kjente at noe skjedde inni der, som vanligvis ikke skjer. Det var da jeg lukka døra etter å ha føysa inn bikkja, at jeg skjønte det var permanent, det som hadde skjedd inni der. Håndtaket kunne nemlig nå snurres rundt og rundt… uten at noe skjedde.  Jeg er litt usikker på om jeg skal skylde på kreftene mine eller om materialtretthet og mange års slitasje skal få æren for at det ble slik. Døra sto bom fast. Fine døra…

At stuedøra ikke kunne åpnes, betydde at jeg ville bli nødt til å skufle bikkjene gjennom kjøkkenet, hvor Karsten Beate kanin befinner seg i løs tilstand. Det går stort sett bra, men det er jo ikke akkurat nødvendig å skremme kaninen heller da, hvis den skal finne på å bli skremt akkurat når vi skulle forbi. Ergo måtte døra fikses.

*

Da gubben kom hjem, var’n sliten og kaninen var i buret, så det var jo ikke noe problem. Problemet ville komme dagen etter når gubben hadde dratt og kaninen skulle være ute på kjøkkenet.

“Fiks døra da,” maste jeg. Gubben gliste.

“Gjør det sjøl, så får vi se hvor praktisk sans du har.”

*

Jeg er lei til å tenne på noen småplugger når fyren sier sånt (kanskje det er derfor han sier sånt) og når jeg sto opp i morres hadde jeg forbanna meg på at døra skulle til pers. Jeg fikk ut hester og vanna og fora høner og sånt, og så fant jeg et KJEMPEDIGERT skrujern. Det eneste i skuffa, men det er ikke størrelsen det kommer an på når BurnieBerit svinger verktøyet.

Samma det, det funka jo! For ikke lenge etter var ringen rundt håndtaket løst. Jeg tusla gjennom kjøkkenet og ut i gangen, hvor jeg fikk løsna ringen på den sia også. Men håndtakene satt jo klin fast enda… ooookeiiii… Litt fiflefofle rundt håndtaket i gangen leda ikke til noe resultat, men da jeg gikk inn på stua via kjøkkenet igjen, fant jeg en liten splint jeg kunne dytte ut og voila! Der sto BurnieBerit med et håndtak – løst i neven.

Woppsideisi, så langt så godt. Men døra var jo fremdeles kilt fast, siden det ikke nytta å få gjort noe med håndtakene for å åpne døra. Jeg tenkte på amerikanske filmer hvor de klarer å åpne dører ved hjelp av et kredittkort… Jaha… Det ville ikke gå an å presse no’ inn i dørsprekka fra stuesiden, men da jeg tok med meg det store skrujernet til gang-sia var det lett mættsj. Jeg dytta i døra så den derre greia (hva faen kalles den?) ikke sto i press, og så skjøv jeg den innover i låsekassa med skrujernet, slapp døra så greia ikke skulle gli tilbake og gjentok tre-fire ganger inntil greia var helt inni låsekassa og jeg kunne smette døra åpen. så var det bare å skru av to skruer, bende litt med det helsikes digre skrujernet og vipps sto BurnieBerit med låskassa under nesa.

For å slippe å sprengfyre i stua med åpen dør, fant jeg en løsning man kan stole på:

Og til slutt vil jeg si min hjertens mening om gubbens uttalelse ang. min praktiske sans:

Eat my dust, sucker…

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jepp, jeg er overbevist. De gjorde det. I alle fall de som har valgt ut mønsteret til badet og gulvbelegget.

Vi har nemlig ikke pussa opp alt etter at vi flytta inn. Det blir, men en gamp må begynne å springe inn penger først, ha ha…

Her er tapetet på badet, en av grunnene for at jeg ikke trives med å ligge i badekaret og vake. I byen hadde vi dobbelt badekar med bobler og vannjet, og dommersete i hjørnet i tilfelle vi skulle spille vannpolo. Hvite fliser på veggen, og grå og sorte fliser på gulvet. Her er et vanlig kar… og omgivelser som overbeviser meg om at den som plukka ut dette tapetet må ha gått på syre. Tapetet:

Og ved nærmere ettersyn, ligner ikke dette på noe velkjent? Jeg satt på dass i sted og myste… og plutselig gikk det opp for meg: Dette er jo klin likt sånne avatarer her inne, som man ser hos de som ikke har lagt ut profilbilde…

Et nærstudium:

VGB-avatar.

Gulvet er like ille, her kan man få mange fine tripper hvis man sitter for lenge og stirrer:

Men det første som skal UT av vår HUS er gulvbelegget på kjøkkenet, for det har også fått noen spenstige hull her og der. Gulvet – et sted uten hull:

Og hvis du syns gulvebelegget var ille, skulle du ha sett de forjævlige fargene på kjøkkenet før jeg mala om. Svarte, digre, brede lister og skrikende knalloransje på de høylydte veggene. Du kunne høre veggene, kunne du. Jeg dempa skriket med sjokoladelister rundt kremfarga vegger… Gulvbelegget fikk jeg dog ikke til å gjøre noe med. Men det blir, jeg lever i håpet. Inntil videre er det dette belegget Karsten Beate pisser på til tider, når h*n glemmer en sjelden gang å gå i kassa.

Gulvbelegget i yttergangen VIL jeg ikke ta bilde av, det er av en sånn struktur som ikke kan vaskes… men lar driten synke godt nedi mønsteret. Og tro meg – jeg har skrubba!

Jeg er ganske overbevist om at disse rommene sist ble “pussa” opp på hippietia… for da skulle det visst se sånn ut over alt… og hvis det ikke gjorde det, så hadde de alltids noe innabors som fikk omgivelsene til å se sånn ut uansett.

Jeg holder meg til rødvin og rolige mønstere i stille farger…

Vurdert til: av 10 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Her er gården i vinterdrakt… kunne selvfølgelig ha tatt bilde da taket var tjåkfullt av snø, men da hadde jeg ikke kamera eller denna mobilen, så lev med det!

Jeg har andedammen i ryggen, har nettopp matet dem og hvis du teller, skal det være 7 hvite, 3 sorte og 2 grå her.

Så går turen opp til hønene, og når jeg har plukka et par egg de har lagt fra seg (jepp, det nærmer seg vår, dagene er lengre og egglegginga blir styrt av lyset) så går jeg ned den lille bakken igjen, og da ser gården sånn ut, med firmabilen til gubben på tunet:

Låven skimter du gjennom bjørkeskogen til høyre. Flaks har vi også hatt i natt, for den bajasen som har lagt igjen disse sporene har det med å skreve over strømgjerdet til hestene (som er avslått om natta) og dra med seg tråden, forbanna irriterende å måtte reparere gang etter gang. Altså, elg:

Litt koselig å ha dem så nær, så lenge jeg slipper å stå mule-mot-nese med dem. Og her er gården når man svinger inn på tunet:

Sol i dag, gitt. Gampene ute nakne – altså uten dekken…  håper at det ikke kommer mer snø for nå er det nok, ja, tusen takk, sann…

Det blir litt mer stas å ta bilder om sommeren, da. Da er ikke andedammen full av snø med andedrit oppå. Snøhaugene er borte så dere får se rotet vi ikke har kjørt bort… gressklipperen har blitt fri for snø (det er fakta, vi glemte å ta den inn og da snøen først kom, var det litt for sent…) men den første grilldagen skal ikke være langt unna! Man har da varme klær, må vite!

I skrivende stund har sola gjemt seg, men det er plussgrader og selv om jeg ikke får verken kjørt eller ridd i dag (Vikus, den dusten, rev av seg ei sko da han løp tulling sist jeg kjørte Vikki og jeg kan ikke kjøre henne mens han løper tulling minus ei sko…) så får helle gampene kose seg så lenge de kan med fridagene. Inntil gubben får tid til å sko…

Vurdert til: av 7 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ræva mi er det vel mange som har sett. Men ræva til pæra mi er ennu ikke beskuet.

Værsjego:

Sånn. Og nå skal denne jenta sette tenna i rumpa.

Hm? Åssen jeg skal klare det? Hehe, jeg er jo kjempemyk. Bare se, jeg har jo høna på skuldra også:

Vurdert til: av 9 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

… de er mine problemer.

*

En tenåring jeg vet om (hæhæ, jeg vet om noen sånne) var forferdelig lei seg her om dagen. Da jeg endelig fikk ut av henne hva problemet var, så var det slett ikke så stort i mine øyne. Men for hun som hadde dette problemet (nei, det var ikke tantebarnet denne gangen… hun er uskyldig, i alle fall i dette) var det kjempestort. Det overskygget mulighetene for at andre hadde hatt samme problem eller hadde enda større problemer enn henne. Hun kjente jo ikke problemene til andre, og uansett så var det ikke hennes problemer. DETTE problemet var hennes, ergo var det størst. Og i sitt problem og i sin situasjon følte hun seg helt alene om å ha dette problemet.

*

Dette fenomenet er ikke bare tenåringsfakter. Vi ser det også hos voksne mennesker som gjerne lukker seg inn i sin egen verden og anser sine problemer som størst siden de er deres personlige problemer. Jeg syns det er nyttig å få ting i perspektiv.

*

Altså… vi har ikke all verden med råd. Verdier har vi, bevares, gård og grunn og hestene og utstyret for å få inn høyet og for å kjøre hestene rundt, det koster jo, men siden alt dette har kostet så har vi ikke all verden med råd. Det var en periode at det gikk inn på meg å få inkassovarsel for deretter å hive meg rundt og pressbetale regningen og krysse fingra for at de trodde jeg akkurat hadde rukket å betale før inkassovarselet kom meg i hende. Det funka noen ganger… Så fikk jeg øynene opp for andres problemer (nei, jeg vil ikke fortelle hvem eller hva, selv om det er en stund siden og dere ikke aner hvem det er) og plutselig virka inkassolvarslene så latterlige og betydningsløse. Det bekymrer meg ikke lenger, selv om det er et problem så gidder jeg ikke se det som et stort problem selv om det er mitt (vårt) problem, for det finnes de problemer som er så mye, mye større enn mine. Jeg lærte meg å åpne døra og se bort fra meg selv. Om jeg på toppen av alt kunne tre støttende til hos andre, så hjalp det meg også til å se lysere på ting. Og sannelig… økonomien har bedra seg lite granne, så det skjer ikke så ofte lenger at sånt tøys kommer ramlende i kassa…

*

Poenget mitt er vel dette: Uansett hvilke problemer man har selv, så må man ikke være så forblindet i sin egen ulykke at man ikke klarer å se andres. Lukker man seg inne i sin egen verden og dyrker sine egne problemer uten å kunne se andres, da har man på en måte tapt som menneske. Hva betyr det vel at jeg, som førtiåring får ei kvise på nesa, når venninna mi har brukket arma, for eksempel…

*

NEI, det er verken armbrudd eller nesekvise, det var et eksempel *sukk* Altså… xD Her forsøker man å legge ut noe saklig mellom smilekurs og bananspising… Men for å nevne det en tidligere kompis sa etter at han hadde falt 13 etasjer ned og erfart at den menneskelige kroppen faktisk spretter når den treffer betong: “Jajja, jeg brakk bare den ene foten…” Og faktisk, etter flere ukers sengeleie og massive operasjoner (for han så jo ikke helt menneskelig ut da han først hadde lagt seg til ro på fortauet) : Han er up’n go den dag i dag, kun med en fot amputert. Litt mer sånn slow når han skal være impulsiv i tankegangen, men likevel dah… Etter 13 etasjer fra høyblokka. Jepp. Det går an.

*

Og det går an å se lenger enn sine egne små, stakkarslige problemer. Alt ettersom. Jeg vet, jeg vet…

Og Mika har aldeles ikke noen problemer med å slappe av, rent bortsett fra at han har problemer med å få oppmerksomhet fra morra si når morra heller vil blogge… og han er intens! Det er heller jeg som har problemer med å holde bikkja unna bloggen xD Hæææhæhæhæ!

Vurdert til: av 7 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har i alle år hørt at når man skal gå på smilekurs, så spiser man banan. Jeg hadde bare glemt åssen man skulle spise den for at det skulle funke.

Tror jeg har gjort noe feil.

Hva?

Skal man spise bananen på TVERS?

ÅÅÅÅååååååja….

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende