Ja, og vondt var det også. Kink i nakken og så stiv at jeg ikke klarer å snu huet mot venstre i det hele tatt. Men verden er dekket av 5 centimeter snømannsnø, så kink får være kink når dagen er vakker.
Og jeg lover å fortsette med lureoverskrifter i 2009.
av 15 lesereHar diskutert endel i dag. Skrevet mindre av det jeg egentlig skulle, men sånn er det av og til når meningene presser på og renner avgårde.
Jeg er impulsiv, bare jeg får tenkt meg om.
Akkurat nå flyter bloggen over av krigsinnlegg, alle skal mene noe eller vil ha andre til å mene noe. Enkelte av innleggene gjør meg frustrert og andre gjør meg rasende.
På tide å slappe av litt… og i håp om at det vil få andre til å slappe av – her er en fra Cocktail/Leks sfærer på tampen av 2008.
Måtte 2009 bli like bra og enda bedre enn dette mellom laken og dyne…
En kunstners drøm
av Berit H. Hagen
Den var kjølig og kald, den glatte leiren
som sto i så sterk kontrast til det den skulle uttrykke. Hendene som gled over
den glatte, våte overflaten var slanke med lange, elegante fingre.
Kunstnerhender var det noen som kalte dem. Pianofingre. Fingre som akkurat nå
var grå av leire, både våt og tørr.
Kjell Ove Karlsen var en ung drømmer.
Etter både grunnkurs i tegning, form og farge samt en rekke kunstkurs på
kveldstid, var han fast bestemt på å ikke gi opp. Dessuten var han hellig
overbevist om at han en vakker dag ville lykkes. Dog må det nok sies at denne
hellige overbevisningen hadde fått seg noen lyskespark i tiden etter
grunnkurset. Kjell Ove var nærmest besatt av tanken på å la arbeidet sitt være
uten innflytelse fra andre. Han hadde ofte kommet i klammeri på skolen og i
enkelte kunstklasser nettopp på grunn av dette.
- Du må gjøre dette feltet mørkere og
dette lysere, Kjell Ove, kunne læreren si.
- Men da blir det jo ditt uttrykk i
bildet og ikke mitt, var alltid den unge kunstnerspirens svar. Karakterene ble
også deretter, men det brydde han seg ikke stort om. Michelangelo hadde ingen
lærere som ga ham karakterer, ikke Wigeland heller. Men de hadde lyktes, så
hvorfor skulle ikke også han klare det?
Hybelen hans var en blanding av rotete
ungdomsrom og kunstnerisk atelier. Det eneste som minnet om et bosted var
kjøkkenkroken og sovesofaen. En gammel reise-tv sto på et bord ved siden av
senga, og det var alt. Hva skulle han med mer når han verken hadde plass eller
noen gang fikk besøk? Kjell Ove var en einstøing, noe som i hans egne øyne
gjorde ham enda mer til en kunstner. Ensomheten, lidelsen over å være alene…
en lidelse som var selvvalgt, det var han like hellig overbevist om som drømmen
om gjennombrudd. Sannheten var at han fortrengte den tomme følelsen av ensomhet
ved å overbevise seg selv om at den var selvvalgt. Men det var lett å fortrenge
denne tomheten når han druknet seg i arbeid på dagtid. Det var nettene som var
verst.
Akkurat nå sto han med nevene fulle av
fersk leire og betraktet en figur som var på god vei til å bli ferdig. At Kjell
Ove hadde talent var hevet over enhver tvil. At arbeidene hans ikke hadde solgt
enda var enten et spørsmål om tid, eller så hadde han ikke funnet dette lille ekstra
som behøvdes for å ha dette noe spesielle. Denne gnisten som fikk kjennere til
å tenne.
Kjell Ove brøt av litt leire, la biten på
den ene av forhøyningene i fronten på figuren og strøk den jevnt utover med
begge tommelfingrene. Den var ikke aldeles ferdig enda, men at det var en
kvinnelig figur var det ingen tvil om. Kanskje var det derfor Kjell Ove var mer
oppglødd enn vanlig når han jobbet. Akkurat nå var det brystene han jobbet med.
Usikker på hvor store de skulle bli, la han på litt etter litt og gikk noen
skritt unna for å se helheten. Han hadde aldri vært en tilhenger av enorme
bryst, men den norrøne kjærlighetsgudinnen Frøya måtte jo ha noe som monnet
litt. Uten at det ble latterlig. For han ønsket å tilføre kjærlighet til denne
figuren, ønsket å la den utstråle kjærlighet og sensualitet, en hyllest til den
gamle, norrøne gudinnen. Av og til føltes det nesten som om hun sto bak ham og
betraktet seg selv, han kunne nærmest føle hennes misnøye hvis noe ikke var som
det skulle, eller den deilige følelsen når hun var fornøyd.
- Vil du ha dem større, Frøya? mumlet
Kjell Ove og så på brystene. Om han var en ensom, ung mann så var han
fullstendig klar over hvordan kvinnene var skapt. Hans hender hadde også fulgt
kurvene på en vakker kvinnekropp slik de nå fulgte kurvene på den slanke
kroppen av leire. Om han var oppglødd var bevegelsene rolige og han behandlet
den framskridende kjærlighetsgudinnen med respekt. Pusten gikk litt fortere enn
vanlig, litt tyngre, men han merket det ikke så oppslukt som han var i
arbeidet. Og hele tiden pratet han med Frøya som om hun virkelig var der -
enten det var den tilstedeværelsen bak seg han henvendte seg til eller det var
figuren av våt leire.
- I alle fall mer velformet, ikke sant?
Kjell Ove fuktet hendene i et vannfat og
begynte å forme leiren som skulle bli til et kvinnebryst. Gradvis tok det form.
Mens han begynte å samle fingertuppene for å få fram brystvorten, kjente han en
svak pirring i underlivet. Pusten gikk litt fortere mens brystvorten ble
tryllet fram fra den grå leiren av kjælne fingre. En stiv, erigert brystvorte
på et struttende, tungt kvinnebryst som fikk det til å krible i håndflatene til
en mann. Kjell Ove oppdaget brått at han sto med tungespissen lett stikkende
ut, som om han kunne kjenne smaken av brystvorten på tunga. Han tok seg sammen
og formet det andre brystet likedan. Han hadde aldri følt det så intimt å skape
en leirefigur før, men så var det heller ikke hverdagskost å trylle Frøya fram
fra uformelig, grå leiremasse heller. Et privilegium, det var det dette var.
- Kanskje litt større, mumlet den unge
kunstneren og la behendig mer leire på strategiske steder. Han gikk rundt
figuren og betraktet den med et kritisk blikk, et blikk med kanskje litt mer
interesse og glød enn han ville betraktet en annen figur. Mer leire fikk også
baken til Frøya, som allerede hadde veldreide former men som slett ikke tok
skade av litt mer. Magen var også mer frodig enn idealkvinnen av i dag ville ha
den. Men vikingene og det norrøne trossamfunnet dyrket en kvinnekropp som var
rundere enn dagens kvinner, noe Kjell Ove likte. Ikke bare var figuren en
hyllest til Frøya, det var også en hyllest til den frodigheten enhver kvinne
burde ha, den som gjorde dem så deilige, så sensuelle sexy vesener som de var.
Ikke sånne skinnmagre modelltyper med bare bein og skinn.
- Nydelig, mumlet Kjell Ove og formet den
våte baken til Frøya-figuren. Det virket mer som et kjærtegn på en eggende,
varm kvinnekropp enn som en kunstners kyndige hender mot kald, glatt leire. De
våte hendene fortsatte kurven oppover lårene og hoftene, strøk den våte, kalde
leiren med varme, kjærlige bevegelser mens han beveget seg langsomt rundt.
Brystene ble viet mer oppmerksomhet da han oppdaget at bare den ene brystvorten
var på plass. Ikke lenge etter var hun symmetrisk i fronten og Kjell Ove tok et
strikk bakover for å nyte synet.
Ansiktet virket dødt, selv om det var en
vakker kvinne han hadde skapt. Det var øynenes feil og lite å gjøre med,
fargeløse og tomme for liv. Men kinnene var lett runde, leppene fyldige og med
en ørliten antydning til å være atskilte. Det var en munn som var skapt til å
kysse. Det lange håret så tykt og mørkt ut, ikke slik flommende lyst og luftig
som han så det i tankene, men det var ikke alt man kunne skape med leire,
heller. Halsen var litt lang, for å gi henne et aristokratisk preg av stolthet.
Skuldrene virket som om de var litt trukket tilbake, slik at brystene kom bedre
fram. Slik som hun sto virket det naturlig, med haken lett hevet og blikket
rettet svakt oppover. Begge armene hang elegant ned med lett bøyde albuer, som
om hun sto på spranget til å ta et steg fram, korsryggen var i lett svai. Under
den lett frodige magen så man antydningen av krusete kjønnshår i leiren. Lårene
var bare halvveis ferdige, de forsvant ned i en klump med leire som til slutt
skulle bli både elegante lår, knær og legger. Men nå var Kjell Ove sliten. Han
verket i korsryggen av å ha stått for lenge, dessuten var det langt på natt.
Han sprayet hele figuren med vann fra en spruteflaske, pakket figuren godt inn
i plastikk så den ikke skulle tørke og sprekke og bli ødelagt, og surret
forsiktig tau rundt så plasten ikke skulle slippe inn noe luft. Så tok han en
hastig skive brød før han gikk til sengs. Frøya ville vente på ham når han
våknet i morgen.
—–
Kjell Ove kjente lukten av våt leire. Han
fikk denne tørre, eiendommelige følelsen i sjelen, den som han alltid fikk på
hendene når leiren begynte å størkne og huden ble stram og tørr. Men gjennom
den sterke lukten av våt leire kjente han også en annen duft, en lukt han ikke
hadde kjent på lenge. Alt for lenge.
Kjell Ove visste at det var en drøm, for
alt kjentes så behagelig ut. Men det var en drøm ulik noe han noensinne hadde
drømt, for ikke kunne han huske om han hadde engang tenkt i sort/hvitt. Det var
en fargeløs drøm, og likevel så vakker og full av liv. Den unge kunstneren
kjente kroppen fylles av glede og kunne føle sjelen juble av livslyst. Han
kunne ikke se hvor han var, men hva gjorde vel det når alt var så utrolig
deilig?
- Det må være en annen dimensjon, tenkte
Kjell Ove og forsøkte å røre på armer og ben, og snu på hodet for å se seg
rundt i mørket. Kanskje ville han se et glimt av lys et sted? Et skimmer? Men
det han så, fikk ham til å fare sammen såpass at han nesten følte trang til å
våkne.
- Frøya?
Han hørte sin egen stemme. Langt, langt
borte, nærmest som et vindpust. Eller var det svaret han hørte, fra figuren han
kunne skimte som en lys skygge langt der borte? Svakt hvisket et ”… ja…”
gjennom mørket og uten at hun rørte seg, kom hun nærmere. Kjell Ove kjente
henne igjen. Det var Frøya. Det virket som om hun glødet i et hvitt lys, men
mens hun gled nærmere så han at hun var omgitt av et skinn. Eller var det
lidenskapen som strålte så sterkt innenfra?
- Frøya, hvisket Kjell Ove uten å åpne
munnen. Han trakk pusten dypt da hun var så nær at han kunne se ansiktet
hennes. Akkurat slik han hadde skapt henne, med lett runde kinn, en munn som
var skapt til å kysse. Men øynene, nå hadde de liv! Vel var de grå, men de
glødet! Og ansiktet skinte i våt leire. Kjell Ove holdt hendene ut mot henne,
tok ansiktet mellom sine leirete, grå hender og kysset de frodige leppene. Han
kriblet i hele kroppen og verst var det i underlivet, i pikken som var hardere
enn han kunne huske at den noen gang hadde vært. Jo visst, dette var
kjærlighetsgudinnen.
Luften var fuktig, som om noen konstant
sprayet dem begge med en diger sprayflaske. Eller kanskje lå de utendørs i
yre-regn? Et lett dryss med vann dalte stadig ned og fuktet den nydelige
leirekroppen som åpnet seg for ham. Svevde de? Han merket ikke at de lå, ingen
bakke, ikke noe gress, ingen madrass eller dyne. Kjell Ove presset leppene mot
hennes, kjente smaken av leire i munnen og elsket det! Til og med i nesa kunne
han kjenne den tørre duften av leire.
Hendene gled over glatt kropp, fulgte
formene som de kjente så godt, de hadde jo formet dem selv med kjærlige fingre.
Med strøk av kjærtegn. Nå skjønte han at det slett ikke var kunstnersjelen i
ham som hadde drevet fram Frøya fra leiren. Det var lidenskapen. Figuren hadde
ligget gjemt i leiren og ventet på å bli frigjort. Ventet på ham! Og nå var hun
her, ventetiden var over. Frøya var her, hos ham.
Tanken var så overveldende at Kjell Ove
klemte nevene hardt om den deilige, runde enden, Han kjente fingrene gli lett
inn i leiren, hørte kjærlighetsgudinnen stønne av lyst og gispet da hendene
hennes kaldt strøk over ryggtavlen hans og ned til baken. Han var fullstendig
klar over at det var en drøm, ellers hadde han nok blitt forbauset over at en
kvinne som oppførte seg så ildfullt og hett kunne ha så kalde hender. Men det
var så naturlig i drømmen, hun var jo av leire, av vått materiale skapt og
formet av ham. Tanken gjorde ham beruset av begjær og han presset munnen mot
hennes i et dypt kyss. Han var omringet av den lekne latteren til Frøya, den lå
som et ekko over alt i det tette mørket som de svevde i. Tett, brunstig mørke,
som vann de kunne puste i. De svømte i begjær.
Da Frøya begynte å sno seg oppover, fikk
han de velkjente brystene like foran ansiktet, med de fristende spisse
brystvortene som han så lekent hadde formet. De var så ekte under
skapelsesprosessen at han hadde stått med tungespissen ute, fristet av henne
allerede da. Nå grep han rundt brystene, kysset dem, sugde på brystvortene,
stønnet av smaken. Om det smakte leire, hva så? Fra jord hadde hun kommet, ut
av leiren, hjulpet av hans hender, han var Frøyas skaper og dette var lønnen
hun ga ham som takk for sitt liv.
Da hun langsomt åpnet sitt skjød for hans
tunge, tok han takknemlig imot av de våte gavene. Kjell Ove var ør i hodet, om
de svevde i mørket så svevde tankene hans minst like mye inni hodet og han
elsket det! En kvinnes skjød hadde alltid blitt omtalt som en brønn av
lidenskap. Men dette var første gang han hadde smakt denne sannheten. Hun
smakte kvinnesaft og muld. Gammelt og nytt. Som jorden selv, og som det
lidenskapens vesen hun virkelig var. Og Kjell Ove drakk av brønnen, sugde på
våte, glatte lepper, delte dem med tunga, kjælte med klitorisen han ikke kunne
huske å ha formet med fingrene i leiren men den var her, den var her! Til glede
og nytelse for en ung kunstner hvis hode var så fylt av begjær at han ikke
lenger hadde en hel tanke igjen der inne. At han selv var dekket av våt leire
og skitne striper affekterte ham ikke et sekund. Hendene hennes gled over
skuldrene hans, lagde sølestriper over huden og forsøkte å forme ham slik han
hadde formet henne. Fingrene gled gjennom håret hans, så det ble fullt av
leire. Han stønnet mot mørke kjønnslepper og presset ansiktet enda dypere inn i
brønnen, inntil Frøya skrek av vellyst og rev ham vekk, snodde seg nedover
kroppen hans, slo lårene rundt Kjell Oves hofter og lot ham trenge inn.
Hun var kald, het. Som is og ild på en og
samme gang. Og hun red ham som om det var Odins åttebente ganger Sleipner hun
red. Kjell Ove strakte hendene etter brystene hennes, holdt hardt rundt et mens
han lot den andre hånden gli nedover, rundt livet og til baken hennes. Han
klarte knapt å røre seg, nytelsen fylte ham som varme og kalde stråler i bølger
utover i kroppen. Fingrene sank inn i leiren og han hørte Frøyas stønn av
begjær blandet med sine rop da han kom. Han sperret opp øynene mens
leirefiguren som han elsket så hett med begynte å skifte farge. Det var sæden
hans som fylte henne. Underlivet ble hvitere mens den lyse fargen spredte seg
utover i alle Frøyas lender og stadig red hun ham i ville bølger inntil mørket
omsluttet ham.
Med et gisp sperret Kjell Ove opp øynene
og stirret i taket. Han badet i svette og måtte slå på lyset for å forsikre seg
om at han ikke var dekket av våt leire. Forvirret og kåt, midt på natten. Han
kastet et fort blikk bort på leirefiguren, men den sto like innpakket i plast
som da han hadde etterlatt den for å ta kvelden. Han slo av lyset igjen, men
årvåken og kåt som han var måtte han ta en runk før han fikk ro for resten av
natten. En skuffende drømmeløs natt.
—–
Da Kjell Ove våknet, klarte han knapt
vente med å fortsette arbeidet. Han kunne ikke huske sist han hadde vært så
besatt av et kunstverk, som han var nå – om han noensinne hadde vært det. Mens
kaffetrakteren putret begynte han å løsne tauene og fjerne plasten som omga
figuren av Frøya. Plasten sank ned på gulvet da han stirret på leirefiguren,
men han merket ikke at fingrene slapp taket. Hodet var uten tanker igjen.
Kjell Ove kjente hvordan ansiktet
langsomt ble tømt for blod mens han ble blekere og blekere. Han kunne ikke tro
det han så, men øynene hans løy ikke. Det gjorde heller ikke de dype
fingermerkene på den ene siden av baken hennes. Eller avtrykket av en grådig
hånd som hadde klemt grundig rundt det ene brystet og gjort brystvorten helt
flat. Men med tanke på Frøyas lille, hemmelighetsfulle smil i den ene
munnviken, skulle man tro hun ikke hadde grunn til å klage.
Kjell Ove sank kraftløs sammen på gulvet
og merket ikke selv at knærne klemte den skitne, krøllete plasten flatere på
gulvet. Han ble stående på knær i en tilbedende stilling foran den gamle,
norrøne kjærlighetsgudinnen. Og han visste at han aldri kom til å klare å
forandre på en millimeter. Det han ikke visste, var at Frøya ville bli hans
gjennombrudd, med den gnisten som kom til å få kjennerne til å tenne.
Slik han hadde gjort.
av 10 lesere
Nei… fanken, det var BAHAMAS det skulle stå i overskrifta… sorry xD
av 5 lesere- HALLELUJA I DET HØYE, HERREN VÆRE LOVET, lød Arnes stemme inne fra stua. Hans hustru Gunda kom løpende fra kjøkkenet og oppvasken for å se hva som sto på. Der fant hun sin mann på knær på gulvet med hendene foldet i takknemlig bønn, men blikket var slett ikke rettet mot taket – mot himmelen og Gud. Arnes blikk var stivt rettet mot hedningenes gud: Fjernsynet
- I himmelens navn, mumlet hans hustru. – Hva er det som står på?
- Fjernsynet, smilte Arne henført. – Og hvilket budskap har vel ikke Gud sendt oss gjennom denne boksen vi av og til anser som djevelens verk. Han løftet hendene mot taket og nå gikk også det oppspilte blikket samme vei. – HALLELUJA, HERRE, DU VÆRE LOVET! NÅ MÅ ALLE SE DIN STORHET OG GODHET FOR DITT UTVALGTE FOLK.
- Men Arne, hva… Hustruen Gunda satte seg matt i sofaen, hun ble kraftløs av å se sin mann så overveldet. Arne pekte på fjernsynet hvor bildene flimret fra et land i midt-østen. Blodige barn og gråtende voksne løp blant ruiner av steiner mens en nyhetsoppleser messet om Hamas, Israel, bomber, raketter, hevnaksjoner og Gaza… ord som Gunda hadde hørt mange ganger før. Så hvorfor oppglødet det Arne så mye nå?
- Det er Guds virke, sa Arne ekstatisk og satte seg i stolen igjen. – Nå har jødene vandret i hopetall til Israel og nå er det siste slaget i kampen til det forfulgte folket. Det lovede land skal endelig bli Israels for alltid. Landet som de ble lovt av Abraham, Isak og Jakobs Gud, Herren være lovet.
- Amen, mumlet Gunda og så på fjernsynet, slike bilder gjorde henne alltid opprørt. – Jeg som trodde at Israel hadde okkupert…
- Dethardeslettesikke, sa Arne ivrig. – Landet tilhører jødene, de har fått det av Gud og Gud er på deres side, de seirer i alle kriger og de kommer til å seire i denne også. Halleluja! Og Israel er stedet hvor Jesus skal komme tilbake, nå vil hele verden se det. Åja, smilte Arne triumferende og reiste seg i iveren. – De skal få se, nå skal de sannelig få se Guds styrke og herlighet.
- Jeg syns sannelig meg at du må begynne å gjøre deg klar, sa Gunda tørt og reiste seg, hun også. – Det er ikke lenge til vi skal være i menigheten på bønnemøtet som pastoren inviterte til.
- Javisst, javisst, smilte Arne og slo av fjernsynet hvor andre nyheter anonymt hadde begynt å rulle. – Vi kan jo foreslå at vi ber for Israels seier.
- Be for hva du vil, mumlet Gunda uten at Arne hørte det. Hun var ikke alltid så begeistret for Arnes synspunkter når det gjaldt deres tro.
De gikk side om side til menigetens lokale, hvor det allerede var samlet en ganske bra flokk med folk. Arne og Gunda nikket og hilste, og satte seg forrest hvor det sømmet seg en predikant og hans hustru. Men i dag var det altså pastoren som hadde invitert til bønnemøte og det var han som sto på prekestolen på podiet. Arne hevet øyenbrynene en smule da han så enda et menneske der oppe. Det var tydelig en utlending og ved nærmere ettersyn begynte Arnes hjerte å banke fortere av iver. Mannen hadde kullsort hår, lett skjeggvekst og mørkebrune øyne i et markert, lysebrunt ansikt.
- Halleluja, hvisket Arne inderlig for seg selv og foldet hendene så hardt at huden rundt knokene hvitnet. Mannen som sto ved siden av pastoren var sikkert en representant for Israel, som kanskje skulle lede dem i bønnen? Tenk å få bli ledet i bønn av en fra Guds eget land! Arne pustet fortere og tyngre mens kroppen reagerte på tankene.
Pastoren holdt hendene opp mot menigheten for å få ro i salen. Han smilte vennlig.
- Kjære alle sammen. Dere har sikkert sett på nyhetene i dag at Israel har latt bombene regne over palestinerne og de som bor på Gazastripen, sa pastoren og måtte løfte hendene igjen da sporadiske lovprisninger og hallelujarop mumlet gjennom menigheten. – De mener seg leie av rakettangrep og terroraksjoner. Dette er ikke vår krig og kanskje ikke vår sak, men siden vi er en menighet og vi er kristne vil det bli vår sak å be for de sårede, de skadde, de hjemløse og de stakkars folkene som nå er rammet blant palestinerne. Vi har en representant fra Palestinakomiteen i Norge hos oss i dag, i samarbeid med Norsk Folkehjelp. Kollekten i dag vil gå til nødarbeidet i Palestina og vi ber for alle de uskyldige som i dag har blitt rammet av Israels bomber, som de rettroende, gode kristne vi er.
Arne bøyde hodet og foldet hendene så hardt at det gjorde vondt. For de som så på ham, virket det som om han overga seg fullstendig til bønnen for palestinerne. Ingen kunne se at han bøyde hodet i grenseløs skam og hvis rommet hadde vært mørkt, ville ansiktet hans lyst like rødt og tydelig som skiltet for nødutgangen på kino. Det kjentes som om han var truffet av en bombe midt i magen. Hadde han ikke hatt så mye selvkontroll, hadde han i dette øyeblikk stått på toalettet og kastet opp.
Gunda kjente sin mann og bøyde hodet i bønn sammen med ham mens hun inderlig ba for at Arne skulle få opp øynene og hjertet på de riktige stedene… og at middagen skulle bli der nede.
av 130 lesereDa jeg var midt i barneskolen skrev jeg bok. En håndskrevet greie om en revefamilie. Det hadde aldri kvalitetene som trengtes til å bli utgitt, selvfølgelig – og heller ikke hadde det noe som var interessant å bygge videre på, men forfatterspiren var født i BurnieBerit.
Midt i tenårene solgte jeg min første novelle til Det Nye, jeg kan fremdeles minnes gledeshylet ringe i ørene da jeg åpna brevet med den herlige beskjeden. Jeg husker ikke honoraret, men jeg husker gleden over å få noe på trykk. Og det jeg bestemte meg for i slutten av barneskolen økte i styrke; jeg skulle bli forfatter.
Skribent er hva jeg kaller meg. Novellene jeg har verpa ut er utallige. To bøker har jeg gitt ut – på eget forlag, så jeg "har ikke rett" til å kalle meg forfatter enda. Å gi ut noe på egen hånd kommer jeg aldri til å gjøre igjen, jeg har ikke det apparatet som skal til for å spre reklame og det ble en dyr erfaring med mye retur – ei kasse har jeg beholdt og de selges litt nå og litt da.
Men fremdeles har jeg håpet. Og mange manus. Noen duger, andre ikke. De som duger best er naturlig nok de siste som ble skrevet, for jeg utvikler meg hele tia og det gjør jo erfaringer og skrivestilen også. Jeg har i alle fall erfart at – når det gjelder det "jeg liker best" å skrive er det best å holde seg til det jeg kan noe om. I skrivende stund ligger tre manus inne hos et forlag. Siden de ikke ga avslag med en gang, purra jeg på dem og fikk endelig svar om at de faktisk var interessert i to av dem. Jeg er forferdelig dårlig på å vente, men denne gangen må jeg holde meg i skinnet og krysse fingrene i steden for å mase.
En av bøkene er erotisk. Den andre er en artig bok fra travmiljøet. Den handler om en kaldblods traver som heter Dieselgutten og innsattsmessig ligger han på det nivået de fleste innen travsporten ligger på – han kan til nød plukke penger nå og da. I travmiljøet dukker det stadig opp vanvittige historier – ikke bare har jeg erfart mange selv som jeg bruker. Jeg har også vært med gubben rundt i staller til gammelkara og hørt deres historier som jeg har ført videre til Dieselgutten og Olaf.
Det ligger allerede en ute under novelle-lista. "I en tynn tråd." Et av kapitlene i boka "Sølvbestikk og blank messing" som jeg håper intens å få gitt ut nå. Det er 19 kapitler og hvis jeg får gitt den ut og forlaget krever at jeg fjerner dem fra bloggen, så gjør jeg det. Men siden jeg har et kapittel som handler om mobil og tema 1 er telefon, så kan jeg ikke dy meg – jeg legger ut dette.
Det er halvveis erfart ved egen observasjon. Sånn er travmiljøet i Orkdal, ha ha haaaa!
http://www.vgb.no/33196/perma/397348
Drit i datakodene hvis du ser dem, for jeg ser dem ikke…
Kapittel 15
”Hallo, det er Olaf?”
- Sønn! sa Olaf Grøttesbakk ærbødig og la en labb på Runes skulder der han satt ved frokostbordet. Under bordet gikk Pitbull og ryddet opp smulene de mistet. Olaf satte seg ned foran ham. Kona Marie satt der allerede og smilte om kapp med sola, som for øyeblikket hadde gjemt seg bak regntunge skyer. Om et lite øyeblikk skulle ikke Rune ofre været en tanke.
- Sønn, sa Olaf igjen. – Nå som du fyller 21, noe som er en merkedag da det er aldersgrensa for å handle sprit, da er det jaggu på tide at du får deg en egen hest.
- Hæææ? Ansiktet til Rune strålte opp. – Men… jeg har jo fått gaven min, har jeg ikke det da? Bursdagsbarnet så forvirret fra Marie til Olaf, og tilbake til Marie igjen.
- Nye sokker trengte du da uansett, vennen min. Marie klappet ham på kinnet.
- På Kjerringgården har de ei fin merr, ser du…
- Dunder Guri? Rune ble litt lang i maska. – Er ikke den merra litt vel gammel?
- Nei, ikke som traver, lo Olaf. – Jeg har tinga på merra som avlsmerr. Vi parrer henne med Dieselgutten og så får du avkommet i bursdagsgave når du fyller år neste år, en måned før 22-årsdagen din.
- Ja, men er det ikke litt tidlig på året, da?
- Merra har brunst nå, og det er jo en bra fordel at føllet kommer tidlig på året. Januarføll, smilte Olaf. – Hva sier man om det, hva? Rune så på sin far mens øynene ble lett blanke.
- Jøss, takk. Og så passer det så morsomt med navnet, mumlet han stille. Han smilte nesten alterert mens skjebnen glitret i øynene hans og fikk et fårete uttrykk i ansiktet, noe foreldrene tolket som en glad-for-gaven-reaksjon.
- Din egen hest fra Grøttesbakkenes stolte Dieselstamme, hva? smilte Marie og nøt å se hvor glad Rune ble.
- Ja, gratulerer med dagen da, sønn, gliste Olaf mens han strakte seg over bordet og dunket Rune kameratslig i skulderen. – Parring i dag og hest neste år.
- Nei, klokka går, gutter, sa Marie og reiste seg for å rydde frokostbordet. – Olaf, bror din Sivert står kanskje på Kjerringgården og venter allerede. Men ta med deg mobilen i dag, i tilfelle han fyren ringer som ville kjøpe poteter.
- Usj, sa Olaf, han likte ikke sånne nymotens greier. Selv om han hadde hatt mobilen i mange år, hadde han bare hatt den slått på når det var strømbrudd i bygda og hustelefonen ikke virket.
- Usj alt du vil, men ta med mobilen.
- Ja, gjør det far, sa Rune og kastet den siste brødskorpa til Dagros, som stoisk satt i godkurven sin og tok imot. – Jeg venter også telefon.
—–
Det var ikke lange stykket bort til Kjerringgården, men Olaf valgte å frakte Dieselgutten i vogn isteden for å kjøre ham dit. Han måtte være fitt får fait, som onkelbarnet hans Maren sa, og da kunne han jo ikke slites ut på kjøring.
Jarle, eieren av merra, hilste dem velkommen på trappa da de stoppet på tunet med hestehengeren på slep. Sivert hadde allerede kommet for å hjelpe til. Man visste aldri om man trengte litt ekstra hjelp, Dieselgutten var jo jomfru.
- Ja vel, da er det dags, smilte Jarle. – Du gir deg ikke med hest, du, Olaf. Var det ikke du som skulle slutte og ombestemte deg da Dieselgutten ble født, da?
- Det er neste generasjon som skal ha hest nå, gliste Olaf tilbake. – Jeg gir meg når Dieselgutten gir seg. Og det er mange år til det. Han er jo bare seks, ungstuten.
- Ja, det er mange mil igjen i den motoren. Jarle tok med seg en leietømme og gikk for å hente Dunder Guri.
- Åssen tenkte du å gjøra detta da, far? spurte Rune ivrig og åpnet hengeren sammen med Sivert. Det var første gang han var med på parring, han var jo ikke engang påtenkt da den siste planlagte parringa foregikk på Grøttesbakk Gård. – Jeg mener, han er jo nybegynner og alt det der, skal vi bare sleppe’n på jordet sammen med merra og håpe?
- Vi tømmekjører’n på merra. Sivert har vært med på detta før, så han kjører’n mens vi hjelper til her og der. Nybegynnere kan bomme litt… ja, det kan de alle, det. De fikk Dieselgutten ut og bandt ham til hengeren mens de selte på ham. Han så våken og fin ut, men spekulerte på hvor han var og på hva som skulle skje nå.
- Jaha. Og hvis merra sparker?
- Vi har reimer for sånt. Dessuten har hu vært med på detta før, så hu veit hva det dreier seg om. God og brunstig er a’ også. Der kommer ’a. Olaf nikket mot Jarle, som kom leiende på Dunder Guri, ei snill, brun merr med sort man. Men Rune visste at genene til Dieselgreina på stamtreet hadde det med å skinne igjennom, så avkommet kom nok til å ligne på Dieselgutten i farger. Og hvis avkommet ble like snilt som foreldrene, ville Rune få seg en bra og lett håndterbar, snill hest.
- Brystreima, Olaf? Sivert kikket inni hengeren. – Tok du den ikke med? Olaf kikket inni selv og så deretter på Dieselgutten, som sto ferdig påselt minus brystreim.
- Fanken, glemte visst den. Vi får klare oss uten. Olaf sto med Dieselgutten, som snuste og været i lufta mens Jarle og Sivert fikk reimene på Dunder Guri som skulle hindre henne i å sparke hingsten hvis hun fant det for godt. Da de var vel ferdige, knyttet Olaf opp leietømmen fra vogna mens Sivert tok tømmene. De gikk noen runder på tunet mens Dieselgutten gradvis ga synlige bevis for at han var klar for oppgaven.
- Da prøver vi, sa Olaf spent og leide Dieselgutten med slakk leietømme, han ville ha den på i tilfelle gutten skulle slå seg litt vrang eller noe.
- Hva skal jeg gjørra? spurte Rune, han sto litt tafatt ved siden av og så på.
- Bare stå der til du får beskjed, sa Olaf og smattet på hingsten. Sivert styrte ham rett mot rumpa på den brunstige merra og smattet oppmuntrende med tunga. Blikket til Dieselgutten fortalte at han ikke trodde sin egen lykke. Han humret og snuste på halen som Dunder Guri villig løftet, og Sivert sto på såpass avstand at hingsten ikke kom til å treffe ham om kåtskapen skulle slå ut i noen lyringer bakover. Men Dieselgutten var en rolig kurtisør. Han snuste og snuste på åpningen til merra mens snabelen ble lenger og lenger. Olaf smattet på ham igjen og løftet leietømmen for å få ham til å løfte huet og kanskje forstå at han måtte opp med forbena for at det skulle bli til noe. Sivert smattet også og snakket oppmuntrende til ham, og Dieselgutten forsto. Han steppet med framføttene et par ganger før han tok sats og steilet. Det så litt keitete ut, nybegynner som han var, men instinktet var sterkt nok til at han bet seg fast i manken på merra og satte i gang… mens gjorden gled nedover.
- Faaaen, mumlet Olaf. – Vi stramma ikke gjorden nok. Dunder Guri syntes visst at det tok litt lang tid, for hun ble såpass urolig at Jarle måtte roe henne ned så hun ikke vimset til siden og ødela alt for Dieselgutten.
- Er den for stram, får’n jo ikke jobba, sa Sivert mens gjorden skled lenger og lenger bak, godt hjulpet av Dieselguttens bevegelser som ikke hjalp det minste siden han hadde bomma på inngangen.
Det var ikke særlig greit å være nybegynner i en verden av Olaf, det var i alle fall sikkert. Dieselgutten så litt tafatt ut der han sto med gjorden hengende på kølla. Blikket sa:
- Er det meninga at det skal værra sånn, da?
- Få’n ned igjen, sa Olaf. – Detta går ikke, vi må ha brystreim ellers sklir jo gjorden bakover, den, og forstyrrer gutten så’n ikke får det til. De hjalp hesten ned igjen og fikk seletøyet på plass der det skulle være. Dieselgutten så litt fortørnet ut over å ha blitt avbrutt.
- Dunder Guri har bare blitt ridd, eller kjørt med arbeidsgrei i hele sitt liv, sa Jarle. – Ellers kunne du jo ha lånt hennes, men hun har ikke brystreim.
- Har du tau, da? spurte Rune henvendt til sin far. – Vi kan jo knyte fast gjorden med tau som brystreim, vel? Han var ivrig nå, det var jo tross alt hans framtidige supertraver som sto på spill her.
- Ja, det går vel an?
- Hva slags tau? spurte Jarle og så mot stallen for å tenke over hva han hadde. – Er det for tynt med sånn tau som høyballene er knyttet sammen med?
- Næh, det skulle vel duge, det? Olaf så på Sivert, som drev og tømmekjørte Dieselgutten på tunet i kunstpausen.
- Jadda, det er jo ikke tunge greiene og det står ikke lenge på, sa Sivert. – Går vel greit, det. Sett i gang. Jarle gikk inn i stallen og fant noen remser med hyssing som han hadde gjemt etter å ha åpnet høyballene. Han gjemte alltid tauet, man visste jo aldri når man fikk bruk for litt, slik som nå. Blåtau var for travsporten det samme som sølvteip var for Mac Gyver! Sivert stanset Dieselgutten og så knyttet de sammen flere tynne tau til en provisorisk brystreim. Eller parringsreim, som Rune kalte det. Så var det på’n igjen. Sivert styrte Dieselgutten mot den oppsiktsvekkende tålmodige merra mens Olaf gikk ved siden av med leietømmen klar. Samme prosedyre, smatting og oppmuntring og snusing og humring. Gutten var klar og så steppet han litt før han reiste seg på to. Han kom seg opp på ryggen med forføttene mens han gnagde i manken og strevde for å finne fram.
Wilhelm Thell-overtyren lød lystig fra Olafs lomme, det var mobilen.
”Ta da da, ta da da, ta da da – da – da!” lød det og Olaf fomlet etter vidunderet.
- Hallo, det er Olaf? sa Olaf, som sant var. Dieselgutten strevde og kavet. – Æh, nei, det er faren, dette… kan du vente litt? Vi driver og parrer, skjønner du… Faen, Guri, stå i ro! Dunder Guri virket irritert over nybegynneren igjen og Jarle forsøkte å holde henne rolig. Merra kunne visst tenkt seg å hjelpe jomfruhingsten selv, hun. – Rune, styr peisen på plass før spruten går på utsia, befalte Olaf, for Dieselgutten hadde tatt en fullstendig skivebom igjen. Dog iveren var det intet å si på.
- Legg på, for i helvete, mumlet Sivert med slakke tømmer. – Si at du ringer tilbake.
- Rune, hjelp ham med kølla, for faen, Guri står jo ikke i ro så lenge, gaulet Olaf, før han henvendte seg til mobilen igjen. – Han ringer tilbake når vi er ferdige.
- Hvem var det? spurte Rune mens han hjalp Dieselgutten på rett vei til farskapet. Inn smatt han og jobbet i vei.
- Et kvinnfolk, svarte Olaf og merket ikke hvor bleik sønnen ble.
- Som ville snakke med meg?
- Kan man konsentrere seg om det man driver med? Sivert begynte å bli gæern nå. – Ikke ødelegg konsentrasjonen nå som hingsten endelig får det til.
- Het ’a Guri?
- Dunder Guri, men det veit du da? Olaf så granskende på Rune mens Dieselgutten ga fra seg et stønn og himlet med øynene.
- Hu som ringte, het ’a Guri? gjentok Rune, truende nå og mørk i blikket.
- Jo, hu hette visst det. Et smil bredte seg langsomt over Olafs ansikt, det utviklet seg til et ertende glis.
- Far! sa Rune sjokkert mens Dieselgutten begynte å sige ned fra Dunder Guri, som i sin tur så ut til å være såre fornøyd med oppvartningen. – Det var den nye dama mi, jo.
- Heter nydama di det samme som hesten vi parrer? Dunder Guri? Olaf begynte å le.
- Hu heter Guri Anne, knurret Rune. – Er du klar over hva du sa i telefonen? Du sto nettopp og beskrev for henne hvordan vi parra henne i mobilen!
- Æsj da, hu ringer tilbake. Ta imot hesten, du nå, han har tross alt laget et føll til deg.
- Han lager føll og du lager krøll, utbrøt Rune fortvilet og gikk litt unna for ikke å havne under Dieselgutten da han jumpet ned. Hingsten sank ned med et sukk og så ut til å ville svime av. Sivert ga Dieselgutten et lett rapp på rumpa, så hesten våknet mens han godsnakket til ham med rolig stemme. Jarle begynte å fjerne reimene til Dunder Guri. Olaf klappet Dieselgutten på halsen og klarte ikke slutte å glise.
- Hu ringer tilbake, sa jeg jo. Jenter som er verd no’, de ringer tilbake.
- Hu vil da vel ikke ha no’ med en fyr som meg å gjørra nå, som har en sånn fyr som deg til far, vel, sa Rune fortørna.
- Du må da vel vite bedre enn å gi jentene dine nummeret til far din, sa Sivert og tømmekjørte Dieselgutten på tunet så han kunne komme til hektene igjen. Merra var allerede på vei til beitet sitt på baksiden av gården. – Jeg trodde du kjente far din, jeg.
- Det æ’kke en av jentene mine, sa Rune, som nesten var på gråten nå. – Hu var spesiell og nå er a’ borte på grunn av den grisgubben jeg har til far.
- Kjøss meg bak, mumlet Olaf og så granskende på Rune, som rødmet. – Jeg tror jaggu gutten er forelska, jeg.
- Nei, men vær litt mer fintfølende, da bror, sa Sivert.
De stivnet, alle fire – til og med Dieselgutten – da Olafs lystige Wilhelm Thell-overtyre hørtes nedi lomma hans igjen.
”Ta da da, ta da da, ta da da – da – da! Ta da da, ta da da, ta da da – da – da!”
- Ta’n du, det blir jo bare gæernskap når jeg gjør det, sa Olaf og rakte den muntre mobilen til sin skrekkslagne sønn.
- Jamen, det er jo ikke sikkert at det er henne.
- Men kanskje det er…? Olaf så oppfordrende på Rune, som tok telefonen og så på displayet, hvor nummeret vistes og avslørte at Guri hadde vært modig nok til å ringe en gang til – eller kanskje forbannet nok.
- Hallo, det er Rune? sa Rune spinkelt mens han gikk et stykke unna. Det hjalp ikke, gammelkara hadde ører som rakk til hovedstaden nå. – Hæ? Åh, han… du må ha’n unnskyldt, han er litt småsenil… Hva? Det var umulig å tolke ansiktsuttrykket, for Rune sto med ryggen til dem. Men øreflippene var i alle fall flammende røde bakfra. – Jooo, klart det. Hæ? Dieselgutten og Dunder Guri… Ja, det er meninga at føllet blir mitt, ja. At hva da? … Jo, klart det… Nå hørte de i alle fall på stemmen at Rune smilte, og Olaf slappet litt mer av. Han hadde for et lite øyeblikk sett bestefarstittelen seile vekk på sorte vinger. Rune avsluttet og kom bort til dem med et bredt flir rundt munnen.
- Så hu va’kke sint for at du har en grisgubbe til far? spurte Olaf og tok imot mobilen.
- Næh, hu var bare irritert for at ’a ikke hadde fått bli med og se på.
- Det blir en ny runde om et par dager, hu kan jo bli med da, smilte Sivert.
- Og så krevde hu at føllet blir oppkalt etter henne.
- Ha haaa, lo Olaf og lempet seletøyet over skulderen til Sivert mens han selv leide Dieselgutten mot hengeren. – Dieselguri eller Dieselgurin eller Guridiesel… Gampegutteguri, eller Gampegurigutten, kanskje? Gurin med reverumpa. Eller Guran, fra jungelen til Fantomet. For når Guran kommer springer også grisen, heter det jo. Eller Pitbull i dette tilfellet, da.
- Hold på den jenta, Rune, smilte Sivert oppmuntrende. – De er verd mye, de jentene som tåler en del.
- I alle fall de som tåler far, mumlet Rune og sukket tungt.
av 20 lesereHester er tunge dyr. Og noen er mer standhaftige enn andre. Treverk er skjøre greier, da hjelper det ikke at metallbolten – en diger en – er godt skrudd fast i båsdøra når både døra og pålen er laga av treverk.
Det hender jeg er litt sanndrømt. Drømmene jeg har fra jeg har fora 8 og til jeg står opp i halv ti-titia, de er rimelig lette å huske fordi jeg sover ganske lett da. Jeg drømte at gubben, den tosken (i drømmen) hadde satt alle tre hestene våre sammen på ett jorde. Det er ikke så lurt. Vikki og Vikus er kaldblodse, men han er ikke kåra og ergo ikke lovlig å bruke i avl (særlig med hans "lyter") og dessuten er de halvsøsken. Au. Ferry er varmblods og det ville ikke vært annet enn stallfyll hvis sånt kom til verden. Au. Dessuten er Vikki alt for ung. Men Ferry står jo hos Per Dave Holtung, så vi har bare søsknene i stallen.
For to dager siden ble Vikki kjørt ned på banen i hestehenger for å bli trent i vogn på travbanen. Da gubben kom tilbake (jeg var i byen på oksesteik) sto Vikus midt på stallgulvet. Pokkers gampefaen. Gubben skrudde bolten på igjen, på et annet sted for hullene var jo flerra åpne der skruene sto.
I morges, etter den snåle drømmen, skulle jeg ut og slippe ut hestene. Vi har en ledig bås, siden vi har tre hester hvorav en er borte og ergo en bås ikke i bruk. Da jeg kom inn i stallen, sto Vikus midt på stallgulvet og døra hans var vid åpen. Døra til Vikki var lukket og den båsen var tom. Vikki sto i den ledige båsen og spiste høy, som hun på ett eller annet slags faens vis må ha klart å skufle inn sjøl etter å ha trødd elegant over de to dekkenene som lå på gulvet i døråpninga til den båsen. Og mens hun sto og spiste høy sto Vikus og glana på henne. Et hellig rot hadde de også klart å skape midt på stallgulvet, og posen som var småfull av epler til grisene var ikke så full lenger…
Jeg sukka tungt. Tok tak i panneluggen til Vikus, lempa ham inn i båsen sin, lukka døra (han skjønte at dette ikke var særlig anerkjent og ble stående) før jeg satte grima på Vikki og fikk henne inn i sin bås. Bolten var hel, jeg fatter ikke åssen hun har kommet seg ut – eller åssen Vikus har klart å åpne døra for henne.
Vannkaret til Vikki var også slått løs fra veggen; det henger bare og slenger nå. Javel. Lite å slappe av for idag da, det blir båsdør-reparasjoner og vannkarfastskruing på gubben i dag, mens jeg står og bivåner arbeidet og er håndtlanger.
Jeg er forferdelig glad i gampene. Men av og til, aaaaav og til… da, altså! Og i tilfelle de har gjort det de ikke har lov til å gjøre, må vi ha dyrlegen her om noen dager for å sette angresprøyte.
De får det til, de to kjøtthuene!
av 7 lesereSnodig, det der med tankegang. Åssen vi mennesker oppfatter ting, ser for oss ting, visualiserer tall og tid for eksempel, for å illustrere ett eller annet.
Da jeg var lita, så jeg ukedagene for meg som en trapp, hvor mandag var nederst og helga var øverst, og så var det et stup fra søndag og ned til mandagen når uka begynte på nytt.
Årene så jeg for meg som en sirkel, det ble liksom en trapp som ble for lang å gå oppover, men en sirkel med alle ukene og månedene, det kunne jeg klare. Akkurat som på søndagen, så kom det til slutt til en kant, et stup, i slutten av året. På nyttårsaften kunne jeg se meg selv i tankene, stå på toppen av stupet, titte over kanten med store øyne og lure på hva som befant seg der nede i bunnen av det nye året. Og jeg lurte på hvordan stigningen ville se ut i det neste året – om det ble flatt eller om det ble mange bakker å gå.
Noen år har flere motbakker enn andre, er det ikke snodig? Eller kanskje det ikke er snodig i det hele tatt, det er… livet. Så livet er kanskje snodig. Snodig at det skal være så forskjellig fra dag til dag, fra år til år… Det var det året det var så bratt…
Jeg pleier bestandig å få en sånn tenkeføyk når det begynner å nærme seg nyttår. Tenker tilbake på året som gikk, tenker på de vi mistet – det er jo mange å miste når vi bor på et småbruk med ender og høner og dyr, med skapninger og sjeler som har mye kortere livslengde enn oss. I år mistet vi bare ett dyr. Det var Tinka, marsvinet som jeg skrev om da jeg hadde holdt henne i armene mens hun trakk det siste åndedraget. Høner mistet vi også, og ender, til hauken.
Selvfølgelig tenker jeg på gode ting også, ikke bare på sorg. Men tankene går ofte til det vi savner, til det vi ikke kan få tilbake og som vi gjerne ville ha gjort om. Og med sorgen får jeg flere tanker fra andre år.
Det var en stund jeg var sikker på at sorg her i livet hadde en syklus på tre år. Jeg gir 2009 sjansen til å motbevise det.
2000 – mistet min kjære mormor, den siste av besteforeldrene mine. Traumatisk var det, 82 mil eller deromkring mellom oss i Trondheim og hun i Stavanger, og likevel rakk jeg fram i tide til å ta farvel ved sykesengen – rakk fram gjorde også morsjan og hun hadde farsjan med. Brødrene mine kunne ikke komme fra på grunn av jobb, ikke gubben heller, som måtte jobbe og passe de dyra som var igjen i huset i byen – vi bodde ikke på småbruk da. Tre-fire dager gikk og så var det over.
2003 – mistet Bernie, den herlige, strihåra dachsen vår. Han mista vi så alt for tidlig, bare litt over 8 år men han hadde problemer med stoffskiftet og vi var vårt ansvar bevisste som hjertegode eiere; vi lot hans behov komme først og ga ham innsovningshjelp før det ble for ille. Vi fikk veterinæren til å komme hjem til oss. Det var en vond, vond dag. Mistet også Julia, min første hest. Der lot vi igjen hennes behov komme før våre, siden hun var stiv og vond i skuldrene fra tidligere skader som sprangridningshest før hun ble rideskolehest, hvor jeg fikk henne fra. Gubben sendte meg på hytta og fikk tak i nødslakteren – vi betalte heller ekstra for å få dem til å komme i steden for å la hesten gå igjennom den traumen det er å komme til slakthuset.Nå sto hun og gresset i fred og ro på et trygt, velkjent sted… og så var det bryteren av.
2006 – mistet katta mi Lucy, godpusen som hadde rukket å bruke opp nesten alle livene sine, inkludert å bli skutt på av drittsekker i byen med paintgun. Seks tær på hver bakfot hvorav 4 på en brakk etter et fall i et tre. Feit var hun, slanka ned men ble aldri kvitt det som ble hengende under og jeg var glad i henne akkurat slik det lille matvraket var. Unnslapp hagleskura på travbanen på Melhus hvor de skulle avlive kattunger, løp rett inn i eikene på vogna til gubben der han satt og kjørte inn gamp og ble med noen runder rundt… før han fikk tak i henne og kasta henne inn det åpne vinduet på bilen sin mens han strevde med å stagge gampen han kjørte, det var litt av et liv… Slik kom Lucy til meg. Og jeg dro selv til dyrlegen med henne da tiden var inne. Og samme år mistet vi Bottem Gutten, Bottolf… hingsten vi hadde hatt i to år som jeg hadde eneansvar å trene, han trava inn bortimot 200.000 mens vi hadde ham og var en spesiell type. Også for hans skyld ble nødslaketeren tilkalt. Det minnet er alt for nytt og vondt å beskrive enda. Jeg klarer det rett og slett ikke…
Innimellom disse årene har det gått med ei høne nå og da, ei and i ny og ne… det er pattedyrene som setter sine spor og selv om jeg også mistet et marsvin, Pilt, i fjor så er ikke marsvinene de dyrene som er hardest å miste – jeg er forberedt på at deres livslengde ikke er på samme lengde som en katt, en hund, en hest, en gris eller geit… og de står der i burene sine i flokken og har det trygt og godt… og er egentlig litt engstelige for å bli håndterte siden jeg ikke holder på så mye med dem. Likevel, det er verd noen tårer når en av dem forlater meg. De av hønene som har skilt seg ut og fått navn, er også tungt å miste.
Når jeg ser hva vi har igjen her, får jeg angstfulle tanker når jeg vet at det er tre år siden forrige gang vi opplevde stor sorg. Jeg har flere store dyr men jeg har ingen å miste. Ingen.
Tre år imellom. Er det rart jeg tenker litt ekstra, nå når 2009 er i ferd med å gry?
Jeg krysser fingrene, sender en bedende tanke til framtiden og 2009… og velger å håpe at det vil bli et godt nytt år som vil motbevise min teori om at sorg har en syklus på 3 år.
Bernie, mistet i 2003
Julia, mistet i 2003
Lucy, mistet i 2006
Bottem Gutten, mistet i 2006
Godt nytt år… vær så snill…
av 3 lesereDet er mye jeg ikke liker.
Hærverk er en av dem.
En gang vi bodde i Trondheim og gikk tur med bikkja langs elvepromenaden (det høres fæsjonabelt ut, jepp, gangstien langs Nidelvenstilleogvakkerdener), gikk vi langs en rekke med parkerte biler. De har parkeringsplass på elvesiden av blokkene og det er et ganske langt stykke å gå.
Samtlige bakruter var slått inn med et eller annet som godt kunne være et balltre. Et vakkert hull med mønster rundt. Flere forsikringsselskap fikk litt å gjøre etter det der, det ble sikkert anmeldt av bileierne men til hvilken nytte? Dette hadde skjedd om lørdagsnatta og ingen hadde sett noe.
Unyttige utgifter og masse irritasjon for dem det gjalt. Nei, jeg liker ikke hærverk i noen former.
I avisene for noen år siden leste jeg om noen taggere som aldri ble tatt. Jeg liker rettferdighet i verden, liker at folk skal få det de fortjener og når de ikke gjør det i det virkelige livet, må jeg lage litt monumental balanse i mitt eget lille univers.
Denne har vært i Norsk Ukeblad (med tittel Anne get your gun, tror jeg). Nå er det romjul og vuppsan – jeg fant denne liggende gjenglemt under treet mitt.
Værsjego’ og datakoder og kopiert fra word og jeg ser ikke i firefox og blablabla.
Dere vet…
På taggerjakt i tigerstaden
av Berit H. Hagen
Alle skumle ting skjer når det er fullmåne. I alle fall i
bøker og skumle historier. Men Anne Nilsen skulle denne natta få oppdage at
månen også kan være halvveis i ny når lynet slår ned i søvnen og river et stakkars
menneske ut av søte drømmer.
Hun glippet med øynene mens søvnen ble hakket i stykker av
et infernalsk bråk fra gata. I halvmørket famlet hun etter lampen på nattbordet
mens føttene lette etter de tjukke tøflene på matta ved siden av sengen. Morgenkåpen
i frotte hang på sin vante plass over fotenden av sengen – men ikke lenge for
like etter sto Anne på balkongen sin i andre etasje og skuet ut over sitt
nabolag. For en gangs skyld var det ikke noe oppløftende syn.
Månen var halvfull og kunne ikke opplyse natten så klart,
men gatelyktene hjalp der månen ikke strakk til. Anne forsto ikke ungdommene av
i dag. Ikke det at hun selv var så gammel, 43 er jo ingen alder. Men før i
tiden, hvis noen følte trang til å øve hærverk eller gjøre skumle saker om natta,
ble det gjort i mulm og mørke for ikke å bli oppdaget. De fire skikkelsene som
var på vill flukt nedover gata, var godt opplyste av gatelyktene og lette å
kjenne igjen på klærne. I alle fall når det gjaldt alder. Det var tenåringer og
Anne skjønte at det var noen fra den beryktede ungdomsgjengen i nabolaget, som
hadde den leie vanen i helgene å finne noe og ramponere i løpet av natten. Det
som hadde ødelagt nattesøvnen hennes og fått ungdomsgjengen på flukt, sto
fremdeles og hylte inntil fortauet ved blokka. En bilalarm gir seg ikke med det
første, og Anne lurte på om hun ble nødt til å ringe til Kjell Olsen,
bileieren, for å vekke ham og få slutt på bråket da hun så en hånd stikke ut
fra balkongen under seg. I hånden hadde Kjell Olsen bilnøklene – og fjernkontrollen
til alarmen. Han trykket på knappen og fikk et muntert ”blipp” til svar fra
bilen, etterfulgt av en velsignet stillhet.
- Faen i helvete, mumlet Kjell Olsen forbitret ved synet av
sin fire år gamle sølvgrå volvo.
- Ja, du kan så si, svarte Anne og hørte naboen trekke
pusten i et gisp.
- Jøss, jeg visste ikke at du sto der. Kjell kikket fram og
opp fra balkongen. – Beklager.
- Den alarmen din kan jo vekke døde til live, Kjell. Men det
er ikke din feil at rampen er ute igjen. Anne så på Kjells volvo.
– Så det var din tur i natt, Olsen… Anne hørte flere stemmer
rundt seg og oppover, andre beboere hadde våknet av levenet og sto nå og
betraktet Kjells volvo fra balkongen.
- Hadde jeg fått tak i dem, skulle de fått svinebank, mumlet
Kjell og så trist på bilen sin. – De forbanna taggerne.
Begge frontlyktene var knust. Det var nok det som hadde fått
i gang alarmen og sendt rampen på flukt, men før det hadde de rukket å tagge
ned den sølvgrå bilen til en psykedelisk utgave av seg selv. Det nyttet ikke å
se hva som sto skrevet, kanskje var det ungdommens hemmelige språk og egentlig
brydde ikke Anne seg det spor om hva budskapet var. Hun leste sitt eget budskap
i den rotete, fargerike skriften. To av dekkene var også knivstukket, så bilen
lignet et skadet dyr der den lente seg innover mot fortauskanten. Det var et
trist syn som forsikringsselskapet ble nødt til å dekke. Kjell bannet igjen,
ikke så høyt at Anne hørte det denne gangen, men hun forsto ham så godt.
- Jeg får vel ringe politiet, hvor mye nytte det nå er i
det.
- Jaja, god natt, Kjell, sa Anne og gikk inn igjen.
- God natt, hørte hun fra underbalkongen før hun lukket
døra.
Hun var glad for at hun hadde sin egen bil i garasjen til
borettslaget. De hadde forhøyet husleia for å bygge flere garasjer, men de
hadde altså ikke blitt bygget fort nok for Kjells volvo. Da hun la seg og
lukket øynene, syntes Anne at hun kunne se overskriftene i avisa mandag morgen.
”Ungdomsgjeng på ferde igjen, volvo ramponert…” Og i papirene til politiet kom
det til å stå ”Henlagt på grunn av bevisets stilling…” De hadde herjet i et par
måneder nå, denne gjengen i nabolaget, og alltid i helgene – kanskje fordi de
drakk seg til mot før de dro ut på tokt. Ingen kunne ta dem for noe, de stakk
av i tide og var såpass anonymt kledd at det var nytteløst å kjenne dem igjen.
For alt Anne visste, var det en av ungdommene i blokka hun selv bodde i, selv
om hun ikke hadde lyst til å tro det. Men at det var populært å bli med i
gjengen var ingen tvil. Hærverkene ble bare grovere og angrepene mot biler,
blomsterbed eller husvegger tettere. Det var kanskje bare et tidsspørsmål før
det begynte å gå utover kjæledyr eller folk. Frykten hadde de i alle fall klart
å spre. Men så lenge politiet ikke kunne ta dem, var det lite å gjøre. Dessuten
var det helst pensjonister som bodde i nabolaget, og de hadde ikke muligheter
for å danne noe natteravn-system. Anne var selv oppegående nok, og opptatt av
at rett skulle være rett og at galt skulle bekjempes. Men jobben som sykepleier
med skiftarbeid gjorde at hun ikke hadde mye tid til nattlige sysler.
Selvfølgelig kunne ikke politiet gjøre noe. De hadde ikke folk til å gå
patruljer om natta og dessuten hadde de regler å følge. Kunne ikke bare
arrestere noen tilfeldige ungdommer fordi de kanskje kunne være medlem av
gjengen. Beviser! De var bundet på hender og føtter, politiet. Men det var ikke
Anne.
- Nei, skulle man få bukt med denne gjengen, måtte man gjøre
noe sjøl! tenkte hun og hentet søvnen igjen med et lurt, lite smil om munnen.
—-
- Hallo?
- Hallo, min yndlingssønn, sa Anne da hun hørte stemmen til
Svein i øret. Svein lo.
- Det sier du hver gang du skal låne noe eller ha hjelp av
meg, sa han, som jo sant var. – Dessuten er jeg din eneste sønn, så det teller
ikke når du har ei datter også. Hva er det du trenger nå?
- Skal jeg ikke få ringe til min sønn uten å bli hudflettet
heller, nå? smilte Anne. Det var en frisk fyr hun og eksmannen hadde oppfostret
– de var forresten friske og reale ungdommer begge ungene, men akkurat nå var
det Svein hun trengte.
- Duh, det ligger i genene, det der, så jeg kjenner deg alt
for godt, kvitterte Svein. – Hva står på?
- Er du opptatt neste helg?
- Det kommer an på.
- Jeg trenger å låne deg og et par pistoler, sa Anne og
hørte tydelig at Svein holdt pusten mens smilet ble bredere. – Du har vel lest
avisa og sett hva som skjedde utafor blokka mi. Jeg tenkte å sette bilen min på
gata som agn, og så ligger du og jeg på balkongen og venter med våpnene klare.
Jeg er lei av tøyset fra ungdomsgjengen nå.
- Du er og blir tullete, sa Svein. – Er du sikker på at de
kommer tilbake, da?
- Nei, men når jeg setter en splitter ny, kritthvit hyundai
som agn, tror du virkelig ikke at ryktet kommer til å løpe? Jeg er så forbanna
nå at noe må gjøres.
- Tulling, lo Svein.
- Som du sa, det ligger i genene. Kommer du og ligger over
hos din gamle, skrøpelige, hjelpeløse mor?
- Jeg vil ikke gå glipp av å jakte med deg, lo Svein. – Du
er sprø. Jeg kommer!
- Flott, smilte Anne. – Men sørg for at du har rett
ammunisjon, om du skjønner hva jeg mener.
- Ingen fare. Jeg leser deg som en åpen bok.
—–
Neste helg satt jaktlaget Nilsen på Annes balkong med magen
full av gryterett og vafler, samt et par deilige glass rødvin i årene. Anne
hadde forberedt jakten grundig. Gulvet på balkongen var vanligvis dekket av
stivt kunstgress, men oppå der hadde hun først lagt sitteunderlag og deretter
et par madrasser så de kunne ligge eller sitte behagelig mens de var i skjul.
Et plastbord og et sammenleggbart campingbord lå på siden og dekket gelenderet
på balkongen, så ingen på gata kunne se at noen lå i bakhold i Nilsens
jakthytte. De kunne kikke ut mellom og på siden av bordene, og hadde mer enn
nok utsyn til gata og Annes hyundai. Lysene på stua var slått av, så ingen
kunne se silhuettene av de to jegerne der de satt med varme klær og hvert sitt
glass rødvin. I hånden holdt de hvert sitt våpen. Nå skulle nemlig den
forbistrede ungdomsgjengen tas!
- Du kunne i det minste hatt på deg annet fottøy, mor,
mumlet Svein og kastet et blikk på de fjollete tøflene til Anne; knallrosa
dragelapper med sorte flekker og sorte tær, og tre lange, glitrende rosa klør.
- Itte på villkår, sa Anne bestemt. – Jeg er et villdyr på
taggerjakt i tigerstaden. Dessuten er de gode og varme. Hun klappet på våpenet
som var ladd, og smilte bredt av forventning.
- Nå er du en sånn skikkelig ”Anne get your gun,” smilte Svein
med lav stemme. –Men hva om vi treffer bilen din?
- Det har ikkeno’ å si, jeg ofrer gjerne litt for å ha det
moro, sa Anne og blunket til Svein, som gliste tilbake og ristet på hodet.
- Husk å sikte på brystkassa da, det ser mest dramatisk ut
for de andre at blodet skvetter.
- Eller ryggen, ikke sant? Eller låret…
- Rumpa, flirte Svein. – Den glemmer de nok ikke så lett!
- Hysj… Anne holdt hånden avvergende opp og lyttet. Svein
svelget en skvett rødvin og lyttet, han også. Som på et avtalt signal skvatt de
to jegerne stille til hver sin side og kikket ut fra kanten av hvert sitt
hvelvede bord. Annes ansikt ble langsomt pyntet av et smil. Hun så på Svein og
nikket kort. Han nikket til svar og la an våpenet. Anne fulgte hans eksempel og
la pistolen an i hendene. Med fingeren klar på avtrekkeren fulgte hun en av
ungdommene med siktet, hun hadde ham på kornet lenge før han tok fram
sprayboksen noen meter fra bilen hennes og nærmet seg hyundaien med varsomme
skritt. Genseren hans var like hvit som bilen. Hun kjente at hjertet slo
fortere og pusten ble tyngre og raskere av spenningen. Nå skjønte hun hvorfor sønnen
elsket denne hobbyen.
De var fire stykker og minnet styggelig om de samme som
hadde ramponert bilen til Kjell Olsen, dessuten bar en av dem på en plastpose
som tydeligvis inneholdt spraybokser. Klærne var like anonyme. De to som ikke
hadde hettegensere, hadde strikkede luer tredd langt ned på hodet så øynene så
vidt kunne sende stjålne blikk rundt for å se om noen var i nærheten. Fyren med
sprayboksen følte seg visst trygg nok, og la an sprayboksen.
- Han er min, hvisket Anne og kjente pekefingeren krøke seg
automatisk rundt avtrekkeren. Hun holdt pusten og klemte til.
Det rykket i kroppen til fyren og Anne kjente jubelen stige
innvendig da hun hørte de andres sjokkerte skrik ved synet av den røde væsken
som glødet på den hvite brystkassen. Han hadde tumlet overende og satt på
asfalten fremdeles med sprayboksen i hånden og et forbløffet uttrykk i
ansiktet. Et skudd fra Svein sendte en av de andre i bakken mens han skrek og
holdt seg på det ene låret, som straks var farget rødt. Og nå var jakta åpnet!
Skuddene haglet mot de fire ungdommene, som ble dekket av blodrøde flekker etter
hvert som Svein og Anne sendte ladning på ladning av gårde mot dem. Gjengen
fikk etter hvert summet seg nok til å kravle seg opp fra asfalten de så ublidt
hadde havnet på, og løp skrikende nedover gata uten posen med spraybokser.
Kanskje de hadde fått nok av farge for en stund…?
- Sånn, smilte Anne og grep rødvinsglasset i skål. – Der ble
vi kvitt dem. Det går mye vann i havet før de tør å våge seg på dette nabolaget
igjen!
- Du er pinadø kul, mor, lo Jesper så ammunisjonslageret med
de blodrøde malingskulene skranglet på toppen av pistolen. – Fy søren, så kul
du er. Sikkert at du ikke vil bli medlem i paintballklubben? Du behandler jo
gønner’n som en proff og jeg trenger en god skytter på laget mitt.
- Kanskje det, min sønn, smilte Anne og lot som hun blåste
kruttrøyken av åpningen fra løpet på paintgunpistolen. – Kanskje det. Anne get
your gun…
(Flere opplysninger om paintgun-aktiviteter finner du på
internettsidene http://www.home.no/omegapaintball/Paintball.htm)
av 9 lesereSånn. Julaften vel overstått og romjula har satt seg i kroppen. Sjølingene og bror som feira julaften her og som lå over for julefrokost, dro etter frokosten i går. Vi klarte til og med å unngå at stallkatta og bikkja deres møttes, noe som nok ikke ville ha gått så bra…
Snodig det der, når jeg står og lager mat på julaften og alt endelig er klappet og klart og vi kan sette oss for å spise (etter den forbanna grauten, ha ha – morsjan fant nøtta i år og fikk grisen sin – av marsipan). Når jeg har stått over maten såpass lenge, da smaker det… ingenting. Da smaker det faktisk mer dagen etter når jeg bare varmer opp til meg og gubben på den mest sløveste 1. juledag jeg kan minnes. Ikke fordi jeg tok det spesielt hardt eller fuktig på julaften, jeg gjør aldri det. Men kjerringa begynner vel å kjenne fibro’en litt tettere på kroppen…
I morra blir det oksesteik med tilbehør hjemme hos sjølingene, og da dukker også største bukken bruse bror opp med kjerringa si og tantebarnet mitt, og så den største dattera til svigerinna mi sammen med ham hun har vært gift med i et halvår (jeg sang for dem i kirka i sommer og det ble grining og grining…)
Samme gjengen møtes hos største bror og svigerinna mi, men da er det pinnekjøtt… og i løpet av romjula inviterer vel min mellomste bukken bruse bror som var her julaften med sjølingene, til kaffe… men dit drar vi ikke. Det får være måte på flying når man har 2 x 2 bomstasjoner å dra gjennom, tre kvarters kjøring hver vei og det kobbelet med dyr å ta vare på. Vi har liksom sett nok av alle fra før, he he… og det komiske er at vi går tom for ting å prate om for vi har jo prata om alt fra før denne uka… Likevel tropper vi opp hos hverandre og spiser og forsøker å prate og småsnavler på julegodis mens vi venter på kaffen og… Sånn er det kanskje hos andre også? Eller er dette et fenomen i vår familie? At vi er samma folket som bytter på steder å spise, og hva vi spiser?
Same people, same shit only different places…
Er fremdeles litt mør i kroppen og småtrøtt, men tenkte jeg skulle få skrevet unna litt i romjula – jeg må det, deadline tar ikke juleferie. I ovnen brenner det koselige luer og under mitt sjølhenta, nedsagede juletre ved verandadøra er det gavetomt. Ungene har fått sitt for lenge siden (dyrene…) og det vanket da noe til oss voksne også. Eller… voksne og voksne… vi blir småunger likevel på den kvelden.
Nyttige, myke pakker, unyttige men koselige pakker (noen av dem står i hylla i godt selskap med andre nisse/jule/grisefigurer gitt av bikkja til sjølingene) og vi kommer til å sove godt i år, to nye sengesett som vi fikk. Tre konfektesker også *sukk* som jeg kommer til å spise mer av enn gubben fordi jeg er mer snavelsjuk enn ham… og dessuten er den ene bare min, MIIIIN MIN som jeg fikk av damekoret.
Skal ut og fore snart, og fli. Dyrene driter og pisser selv om det er jul, og vi gir dem jo mat og den må ut igjen på baksida… Så får gubben ta inn hestene i ettermiddag for han må være her for Vikingkjøringa. Jeg skal spise ku.
Nei, okse, var det jo…
Fin romjul til alle. Og – nei, det er ikke vår hest, men han var så fin at jeg legger’n ut likevel, jeg xD
av 6 lesere
